Detaljrik, men noe tungt fordøyelig.
På plate nummer fem har Trondheims-baserte Dipsomaniacs justert ned sitt særegne psykedeliske sound et par hakk, til fordel for et mer melodiøst og lavmælt uttrykk. Mer enn bare å være et utøvende og spilleglad band, har tydeligvis Øyvind Holm & Co. denne gangen lagt mer vekt på selve komposisjonene og arrangementene og latt strykere og blåsere bli mer fremtredende i lydbildet. Det er så absolutt vellykket, som for eksempel i åpningssporet, «Dear Mrs. Widdercombe». På «No. 2 Ventricle Road» stepper Håkon Gebhardt fra Motorpsycho inn på banjo, og albumet ellers er spekket med fiffig instrumentering og spennende detaljer. Det er sannsynlig at dette er en plate man må høre ikke bare flere, men mange ganger før man får helt taket på den. Med det i mente tar jeg meg den frihet å ymte frempå om at den etter gjennomsnittlig anmeldelsesrotasjon fortsatt virker litt for lang og, tross detaljrikdommen, noe ensformig.
KIKKA KROG