Støter ingen - vinner neppe mange nye fans.
Sigvart Dagsland. En kristen og hvit pop-soulsanger som synger følsomt på morsmålet. Kan det bli verre? Ja, faktisk: «Hjemmefra» er et hederlig album fra en anstendig mann som bør kunne glede nokså mange.
En sanger med integritet og vakker stemme, som ikke forsøker å innbille noen at han er noe annet enn en artist midt i livet, som henvender seg til alminnelige mennesker med et melankolsk album som handler om hverdagslige drømmer, håp og lengsler.
Neppe noe for rastløs ungdom som søker å finne sin egen identitet, med andre ord, men Dagsland fortjener respekt for å våge å være seg selv.
«Hjemmefra» er hans 13. album totalt siden 1985, og hans første norskspråklige utgivelse på fire år etter «Fri», hvis vi ser bort fra samlealbumet «Sigvarts favoritter» på Kirkelig Kulturverksted.
Dagsland sjokkerer ikke denne gangen heller.
Sangene er sobre og dempede, behagelige og melodiøse. Fansen utsettes ikke for noen prøvelser, og «Hjemmefra» er Dagsland på det jevne.
Vestlendingen er ingen eksentriker. Han er en befriende ujålete og upretensiøs artist som velger trygge løsninger.
Den som ønsker seg trøkk og guffe, må lete andre steder, men Dagsland våger i det minste å synge om sine egne følelser.
Dagsland er trygg, sikker og forutsigbar.
Løssluppent blir det aldri. Dagsland strør ikke om seg med store ord og fakter i tekstene, som setter ord på tanker mange av oss strever med iblant.
Det smygende tittelkuttet, lekre «Stjerneskudd» og nakne «Den ensomme venn», er alle fremragende eksempler på Dagslands ordinære sjarm.
Produsent er Gulleiv Wee, kjent fra det oppløste The September When, som har skjønt hva Sigvart Dagsland trenger.
ESPEN A. HANSEN