«Singles» er som forventet blitt et flott dokument over historien til britpopens første, fineste og lengstlevende band.
21 år og 21 låter. 20 singler (samt nye «Love The Way You Love») som nesten utelukkende står fjellstøtt hver for seg. Det eneste vi savner ved Suedes «Singles»-utgivelse, er en bredere historikk over bandet spesielt og singlene spesielt når Suedes karriere oppsummeres på denne måten. Dessverre er dette helt fraværende.
Men musikken taler for seg selv. Som andre klassiske britiske artister før dem har Suede også alltid vært et band som har satset hardt på singler, ut fra filosofien om at hver single skal inneholde interessante B-sider og tilleggsstoff for fansen. Allerede for seks år siden samlet de disse B-sidene på dobbelt-CD'en «Sci-Fi Lullabies» - en svært sterk samling til å være nummer to-låter.
Suede ble - uten egentlig å ville det selv - sett på som selve forløperen til britpopen. De var outsiderne som spritet opp britisk musikk med litt dekadent selvbevissthet igjen og beholdt outsiderstempelet også da Blur og Oasis overtok medieinteressen rundt begrepet britpop.
I dag ligger både Blur og Oasis på kreativ sotteseng, mens outsiderne Suede i fjor viste ny styrke på «A New Morning». Et av de mer underlige trekkene ved Suede var da gitarist, låtskriver og kreativt midtpunkt sammen med Brett Anderson, Bernard Butler, forsvant fra gruppen etter annenplaten «Dog Man Star». De fleste trodde da at Suede gikk mot slutten, men i stedet opplevde de ny suksess.
En suksess som har vart til i dag, og som nok vil sørge for at Oslo-konserten i november vil bli utsolgt.
(P.S. Visste du forresten at Suede, som var store fans av The Smiths, tok navnet sitt etter Morrisseys første solosingle, «Suedehead»?)
STEIN ØSTBØ