Det er en sterkt moderert sannhet. «Kill Bill» er mesterlig stil og leken eleganse - Uma Thurman i et hevntokt skapt i kjærlighetsrus til og overlegen beherskelse av actionfilmens gamle og nye uttrykksformer.
Er den noe mer, vil den si noe om hevnens, voldens og den dødelige lojalitetens tragedie eller mekanisme? Neppe. I så fall på uhyre skjulte dyp. Det ville naturligvis vært strålende, hevet «Kill Bill» opp til klassikernivå som en stilfull, voldens studie.
Tarantino har nøyet seg med en studie i stil. Skulle den gi en millibrøks dytt til vår gebrekkelige sivilisasjon, er det actionstilen selv den bringer fremover. Men som medrivende, manipulativ, kraftfull og ren, skjær underholdning mangler den lite.
Tarantino slukte sin ungdoms filmføde i svære svelger kung fu- og samuraifilmer, nådeløs kampsport og italiensk spaghettiwesterns. Det synes.
En rad referansescener gir hans smaksfeller ekstra godis. Enkelte også for den bredere masse. Som i den endelige, dødelige fektekamp mellom Thurman og Lucy Liu, lettversjon fra «Snikende tiger ...» i slående vakker ramme av snødekket, japansk hage.
Selvironi og humor, visuell skjønnhet og lekre skift i filmteknikker mildner følgene av Umas ekstreme blodsferd for selv de sarteste øyne. I likhet med en mykt appellerende filmmusikk og fin driv i et jevnt, uhysterisk tempo.
Uma, Lucy Liu, Vivica A. Fox og Daryl Hannah er leiemordere med dødsforakt i dødsskvadronen Deadly Viper Assassination Squad, ledet av den blodige Bill.
Når filmen åpner, har Uma havnet i unåde og er forsøkt drept av sine egne i sitt eget bryllup, sammen med ni av sine bryllupsgjester. Alle omkommer. Også Umas ufødte barn. Men ikke Uma. Etter fire år i koma våkner hun opp og søker sin hevn. Hos en etter en.
Jo såmenn - blodet fosser. Men det er langt til dødsalvoret i Tarantinos «Reservoir Dogs» eller kioskbrutale «Pulp Ficton».
«Kill Bill» er en lek. En «live-tegneserie» med en frenetisk dyktig Uma i fullstendig enhet med sitt medium.
ELLEN MARGRETHE SAND