«Gunnar Goes Comfortable» er en ærlig dokumentar om, av og med en ung, fucked-up mann og hans desperate leting etter seg selv.
Gunnar, hans venner samt unge, fucked-up voksne - især menn - vil den angå. For andre blir det en drøy halvannen time.
At filmens reklamesnutt lyver, bør ikke overraske. Filmen kunne trengt reklamesnuttens disiplin og sans for knapphet - og i særlig grad dens humor.
Det er knapt humoristisk å være på randen av selvmord, svært syk, uten kontakt med seg selv, sin smerte eller kjærlighet.
Å plukke lag etter lag av sin Peer Gynt'ske løk, uten å finne kjernen. Unntatt-- i flyktige øyeblikk - på randen av døden.
Men «Gunnar Goes Comfortable» er ikke fiksjon, som i den kyndige formidlers hender treffer oss som konsentrert allmenngyldighet. Heller ikke er det et opprørende, oppklarende, opplysende dokument over en person vi lett bryr oss om.
Det er en vidåpen dagbok fra en lang, personlig reise - med den sterkt følte, men udisiplinerte dagboks mange omveier, gjentagelser og avsporinger.
Innstikk av ettertids ettertanke og kommentarer, gjerne i reklamesnuttens lette form, kunne gjort underverker.
Det samme kunne sterk redigering.
En ærlig mann - nå i slutten av 30-årene - har lagt sitt liv vidåpent til skue. Det er ekstremt modig. For noen vil den være relevant. For andre ulidelig.
ELLEN MARGRETHE SAND