Munter nostalgi

Dette er ren nostalgi; en fnugglett hyllest til 60-tallets mange romantiske komedier med Doris Day og Rock Hudson - eller Cary Grant - som filmpar.

Den gang filmkomedier var ukompliserte, naive og direkte - der dialogen var det vesentlige, og handlingen dreide seg om en konstruert kjønnsduell mellom kvinne og mann. At flertallet av dagens unge kinogjengere neppe har det dypere forhold til disse filmene, får så være.

I alle fall er duoen Renée Zellweger og Ewan McGregor akkurat så søte, kjekke og dyktige at de sjarmerer oss ganske så bra. Legg til en fornøyelig David Hyde Pierce (Niles fra «Frasier») i den klassiske rollen som nevrotisk bestevenn, og innpakningen er fullt på høyde.

Man kan velge å vurdere dette som håpløst avleggs, eller ta det som en munter og flyktig fantasi. Jeg foretrekker det siste, fordi det er en sødmefylt eleganse i balansen mellom det å parodiere og det å gjenskape det heseblesende forgjengelige i en gammeldags romantisk komedie.

I tillegg handler det om livstilstander som ikke er ukjente anno 2003; kjærlighet og ekteskap mot sex og singelliv. Zellweger er suksessforfatter Novak som knuser alt annet boksalg med sin bruksbok om hvordan kvinner skal bli som menn; nyte sexliv istedenfor å bli bundet og bastet ved kjøkkenbenken. Hennes motsats er en velopplagt Ewan McGregor som kvinnenedlegger og smukkas med det velklingende navn Catcher.

Filmen dreier seg om deres «krigføring». Verbale finesser er det også rom for i denne filmen som mest av alt er en munter, snerten lek med en forgangen genre.