Kurt Nilsen: «I» (i salg mandag)

Håpet var at «Idol»-vinner Kurt Nilsen kunne by på flere sider av seg selv på sin solo-debut. Det gjør han dessverre ikke.

Dermed blir ikke «I» mer enn en forlengelse av underholdningskonseptet «Idol» - uten dybde og personlighet.

Mer enn tidligere fremstår Kurt som et redskap for markedssiden av den store «Idol»-familien, sterkt representert ved tre fjerdedeler av «Idol»s dommerpanel; Ole Evenrud som produsent, Lena Midtveit som utgiver og Jan Fredrik Karlsen som manager.

Holder ikke mål

Mistanken ble for så vidt vakt allerede for et par uker siden, da den andre radiosinglen fra dette albumet ble sluppet. «All You Have To Offer» avvek minimalt fra formelen til rekordsinglen «She's So High». Dermed ble en velkjent markedsstrategi avslørt når alle involverte er klar over at resten av albumet ikke holder mål; etabler Kurts uttrykk ved to likelydende singler, så vil resten av platen selge seg selv.

Det vil den sikkert (forhåndssalget er eventyrlige 63000), like sikkert som det stemmer at resten av platen ikke holder samme standard som de to forannevnte sangene. Ole Evenrud har gitt platen et stenk av nittitall, nær identisk med det gitarbaserte lydbildet han brukte for Tuesday Girls i sin tid. Det er friskt og fengende, men trenger aldri særlig dypt. Ukomplisert, kommersiell pop-musikk er nå engang Evenruds spesialitet.

Til og med Kurt selv sliter med å overbevise gjennom sitt fremste verktøy, stemmen.

Den har fremdeles en helt særegen klang som får en streng til å vibrere i de fleste av oss, men gjennom et helt album blir den faktisk stereotyp, ikke minst fordi han utnytter denne spesielle stemmeknekken opp mot falsetten mer enn godt er. Kurt har klangen, men mangler ennå den emosjonelle dybden i stemmen. Kun i den atypiske og - faktisk! - gripende tittellåten tangerer Kurt dette.

Han er selv delaktig i ni av platens tolv låter. Foruten Tal Bachman, gjør han coverversjoner av Duran Duran og Andreas Johnson. Sistnevnte er helt klart et forbilde for «I» - også låter som «Breathe You In» og «Here She Comes» kunne vært hentet fra svenskens katalog.

Kanskje er det for mye forlangt å kreve et mesterverk fra en vinner av en konkurranse som «Idol», men en større utfordring til lytterne og platekjøperne var forventet. For «I» er ikke nødvendigvis en dårlig plate. Den berører bare ikke. Og likegyldighet er en dårlig venn på veien til en lang karriere.