Det lidenskapelige og det skarpe går hånd i hånd i Virginia Woolfs roman om Orlando. Her det det kuttet ned til en drøy to timer teaterlek som i vesentlig grad fascinerer de fleste sanser. Den er sensuell, morsom, vakker poetisk og krydres med en scenografi, videodesign og musikk som gjør dette til en av høstens mest kreative opplevelser hva teaterfronten angår.
Rogaland teater - «Orlando»
Av VIRGINIA WOOLF
Dramatisert av Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Scenografi/kostymedesign: Olav Myrtvedt
Videodesigner: Boya Bøckman
Med: Nina Ellen Ødegård, Even Stormoen, Anders Dale, Øystein Martinsen, Kamilla Grønli Hartvig, Erlend Auestad Danielsen, Cassandra Loo, DJ/komponist Trygve Stakkeland
Dette er Woolfs kanskje mest populære roman - i alle fall i den samtid den ble skrevet (1928). Feministen Woolf sparer ikke på krutt og kraft når hun skriver om den unge poeten Orlandos møte med øvrighet, kjærlighet, brutte illusjoner; kort sagt selve livet.
Spørsmålet som hele tiden stilles er det essensielle «hva er meningen med livet». Sett gjennom Orlando som i løpet av århundrene skifter kjønn, settes dette perspektiv gjennom en rekke episoder som i all sin underholdende effekt poengterer det tidløse.
For det er nettopp den lekende underholdende dynamikken i forestillingen som også trigger det som ulmer i bakhodet; hvor stor er forskjellen på menn og kvinner, hvordan kjennes det å gå fra «jeger» til å være «bytte». Og hvordan definerer vi oss selv ut fra våre roller, hvor mye har de til stadig skiftende holdningene til kjønnsroller i samfunnet å si. Dette er skrevet at en svært glup forfatter på 20-tallet, og tolket i 2016 på en måte som angår oss.
Woolf skrev dette mye av kjærlighet til sin mangeårige kjæreste, forfatter - og aristokrat - Vita Sackville-West. Det harseleres med et britisk adelskap som stadig er på glattisen eller galeien. Og de frodige spark til litteraturkritikk og litteratursyn er velplasserte verbale perler. Også det servert med gjenkjennelighet og tidløs forgjengelighet.
Sentralt i det hele er Nina Ellen Ødegård som gjennom de ulike tidsaldre, kostymeskift og kjønnsskifter er strålende tilstede. Sømløst glir hun over i Orlandos faser som veksler mellom følsom poesi, kjønnslige drifter og en desillusjonert trang til ensomhet - det vil si å å gå på party natten lang.
Rundt seg har hun et utmerket lagarbeid av skuespillere som like raskt skifter mellom å være konger, dronninger, matroser og rumenske beilere, inkludert to dansere som fyller ut ordene, effektiv bruk av video, musikk fra ulike århundre, og en DJ som er med på å mekke dette til en helhet - som til tross for litt springende adferd i blant - blir en smart og underholdende scenisk happening.
Hva får vi av svar? Jo, i følge Orlando at kanskje at meningen med livet ligger i små daglige mirakler, med glimt av lys. Orlando på Rogaland Teater er i så fall et stort glimt av lys.
Borghild Maaland