Bokanmeldelse: Micahel Krohn og Svein Mostad: «The Raga Saga»

Om det er noe norsk band som har snudd suksess til fiasko og triumf til tom bankkonto, gang på gang på gang, er det Michael Krohns Raga Rockers.

I en bransje der status er en flytende størrelse, og gårsdagens helt er dagens dølling, for så å bli helt igjen i morgen, kan man stole på én ting:

Raga Rockers vil følge opp et strålende album med et likegyldig et. De vil gjøre en dårlig opptreden på det som skulle vært kroningskonserten deres, og være fabelaktige på den ingen så.

Til og med når de - vel fortjent - skal hylles, går det i ball.

I fjor høst var bandet generelt og Krohn spesielt gjenstand for den mest overdrevne hyllesten i vestlig musikkhistorie: «Sannhet på boks». 12 - tolv - CD-er/LP-er der 137 norske artister tolket like mange låter (hele Raga-katalogen), illustrert av 79 kunstnere og tegneserieskapere, med 67 essays av norske skribenter attpåtil.

Avsindig, men det ble i fall penger til den kronisk blakke Krohn av det. Misson accomplished.

Nå som Raga-sagaen skal dokumenteres mellom to permer, er problemet det stikk motsatte: Boken er syltynn, nesten innholdsløs.

Mostad har valgt den bedageligst tenkelige disponeringen av stoffet: Plate-for-plate. Med en sidelang intro som skal sette det aktuelle albumet inn en slags sammenheng, etterfulgt av en faktabolk. Så kommer det en kort vurdering signert Mostad selv, før bandmedlemmene slipper til med kommentarer.

Disse sitatene er utstyrt med egne titler. Avsnittet som heter «Innspilling i Sverige» handler om en plateinnspilling i Sverige. «Nils Aune imponerer» handler om at Nils Aune imponerer.

Helt til sist kommenterer Krohn tre-fire av det aktuelle albumets komposisjoner (hvorfor ikke alle?). Så er det på’n igjen.

Musikksosiologisk holder Mostad seg stort sett til å ramse opp Oslo-klubber som kommer og går, samt til å gjøre noen særs brede sveip over samtiden («høyrebølgen skyller inn over landet»). Av og til noterer han hva de andre tre i «De fire store» i norsk rock holdt på med i det samme tidsrommet.

Ikke på noe tidspunkt får man et inntrykk av hvor denne musikken, og menneskene som lagde den, kom fra. Enn si hvilken rolle den spilte - og for hvem.

At Michael Krohn var en vestkantgutt som vokste opp og ville bli bohem, leve utenfor «A4-samfunnet» og «ofre seg for scenen», og klarte det, vet absolutt alle. Han sang det jo selv, på den første Raga Rockers-platen fra 1983, og har sunget om det gjentatte ganger siden.

«The Raga Saga» kan i beste fall leses som en illustrert diskografi, et teksttungt turnéprogram eller en uvanlig lang og ikke spesielt innsiktsfull featureartikkel. Nesten ingen ikke-medlemmer blir intervjuet. Ett unntak er bansjeveteranen Terje Engen, hvis anekdoter er blant bokens beste.

De er så godt som de eneste også. «The Raga Saga» er en hvitvaskingsjobb som får bandet til å fremstå knusktørre, fullstendig ukontroversielle.

Dessuten: Det er vanskelig å skrive om musikk uten å henfalle til klisjeer. Men det får da være grenser. Sjekk denne oppstablingen, fra de fem første små avsnittene på bokens to første sider:

Raga Rockers skal «i ilden» - «på hjemmebane». De «vet hva som forventes av dem». Salen er «fylt til randen» med «fans klare for fest». Bandet går på «til øredøvende applaus».

Et robotreferat fra en fotballkamp? Nei. Det er en Raga Rockers-konsert vi leser om.

Videre. Gitarist Eivind Staxrud «åpner ballet». «Bassen pumper», «slagverket angripes». Krohn er «ulastelig antrukket» og «rockebeistet er i gang». «Gutta biter tennene sammen» og «formelig gnistrer».

Den ene låten «sitter i ryggmargen», mens en annen retter et «velrettet spark mot storpolitikken». Michael viser «sceneautoritet som få», «temperaturen øker» og «entusiasmen smitter over».

Én sang «sitter som en kule»: «Den blytunge rytmeseksjonen reiser en lydmur som får innvollene til å dirre og adrenalinet til å boble». «Rocklyrikeren» Krohn er «treffsikker». Et tak er «i ferd med å løfte seg».

Inspirert prosa er dette ikke.

Det er godt å ha fotografiene (boken er gjennomillustrert), trass i at de fleste trykkes uten informasjon om hvem, hvor og når. Og rett skal være rett: Boken tar seg opp i det siste (!) kapittelet, «Tilbakeblikk».

Først i løpet av disse elleve tekstsidene finner Mostad og Krohn det formålstjenlig å tegne opp et bakteppe til musikken vi har lest om på de foregående 250 sidene.

Først her får vi et aldri så lite innblikk i hvilket Norge Raga Rockers sprang ut av, og hvorfor det var så vidunderlig at de gjorde det.

Det er - for å si det mildt - for lite, for sent.

MORTEN STÅLE NILSEN