Bokanmeldelse: Kyrre Andreassen: «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges»

Møt Krister Larsen. Prolaps gjør at han ikke lenger kan fortsette som elektriker, så han er i stedet satt til å undervise fremmedspråklige i norsk. Uten formell kompetanse, og uten helt å mestre kodene og reglene som hersker innenfor skolesystemet, kommer han i konflikt med både overordnede og kolleger.

Han handler jo bare i god tro når han ber en av de voksne elevene sine sette opp en pergola for seg og kona, men snart opplever han at både motivene og begrunnelsen hans blir mistenkeliggjort av «systemet».

Det blir ikke stort bedre av at Krister er litt for avhengig av jevnlige doser Vival, gjerne i kombinasjon med alkohol. Kona Marianne har forventninger til livet som Krister ikke helt synes han er i stand til å møte, pergola til tross, mens sønnen gir ham konstant dårlig samvittighet. Og hva skal han gjøre med det forstyrrende elementet Yvonne, en kollega av kona som kan tilby ham alternativ behandling for ryggsmertene?

Om forfatteren:

Det er et krevende liv for Krister, og Kyrre Andreassen skildrer det hele i en slags skriftlig monolog, sett utelukkende fra hovedpersonens ståsted. Andreassen har en særegen energi og høyt tempo i skrivestilen sin, en litt sleivete muntlig form som kler både Krister og historien godt. Det er mye komikk i historien, og blant høydepunktene er møtet der skolens lærere skal forelegges resultatet av ledelsens en uke lange opphold på høyfjellshotell der de har hatt «kjerneverdiseminar». Hyklerske lærere er i hvert fall en undersjanger som Andreassen har godt grep om.

Krister Larsen liker ryddighet, system og oversikt, men føler seg til slutt motarbeidet av alt og alle. Han opplever seg selv som systemkritiker i et samfunn der «alt må institusjonaliseres». Samtidig som han fornekter sin egen aggressivitet, en aggressivitet som tidligere har gitt ham store problemer. Han etterlyser forgjeves resolutt handling, akkurat som den romerske senatoren Cato den eldre, opphavsmannen til det berømte sitatet som boken har hentet tittelen sin fra.

Som mannsportrett fungerer boken med andre ord utmerket. Men stor litteratur blir dette aldri. Til det er boken for mye orientert rundt mer eller mindre dramatiske hendelser, og gir for lite rom til å bygge opp karakterene vi møter på en kunstnerisk interessant måte. Med unntak av Krister Larsen selv, er alle andre personer skildret utenfra ved hjelp av ytre karakteristika. Slik sett blir det noe uforløst over romanen som helhet. Den store fremmedgjøringen er skildret mange ganger før, og «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» gjør ikke nok for å utvikle tematikken videre.

SINDRE HOVDENAKK

Liker du dikt? Hør VGs podcast om årets diktbøker - med blant andre Ruth Lillegraven:

Soundcloud: Diktspesial