Bokanmeldelse: Gard Sveen: «Blod i dans»

Gard Sveen fortsetter historien der han slapp i fjorårets bok «Helvete åpent». Politimannen Tommy Bergmann er den arketypiske antihelten: Karrieremessig marginalisert og ridd av personlige demoner fortsetter han å nøste i gamle saker som de fleste andre helst vil la ligge.

Han jakter fremdeles på sannheten om hva som egentlig skjedde da flere

småjenter ble misbrukt og drept for over ti år tilbake. Og da den antatte gjerningsmannen Anders Rask viser seg å være uskyldig, fører jakten Bergmann videre til Litauen der han mener å ha spor etter den egentlige morderen, Jon-Olav Farberg. En mann alle andre gå ut fra selv er drept.

Men Bergmann har dårlig tid, for samme dag som Farberg bokstavelig talt gikk opp i røyk, forsvant en 13 år gamme jente fra Kolbotn. Er hun i ferd med å bli et nytt offer for den bestialske seriemorderen?

Det er Anders Rask som indirekte setter Bergmann på sporet, et spor som igjen leder ham til Vilnius. Parallelt er hans kvinnelige kollega Susanne Bech motvillig i gang med å sjekke saken fra et annet hold. Noe som snart skal vise seg å sette ikke bare karrieren, men også hennes eget liv i akutt fare.

LES OGSÅ:

«Blod i dans» er altså en direkte oppfølger av fjorårets bok, med mange tråder tilbake som leseren må konsentrere seg om å holde rede på. Sveen skriver stort sett konsist og handlingsrettet, og han er god til å mane frem følelsen av snikende uhygge.

Det er et høyt spenningsnivå, men også en god del patos i språket. Det handlingsmettede gjør at man bedre kan bære over med de ganske utbrukte lokalitetene forfatteren benytter seg av for å skape den riktige stemningen: tomme hus, mørke skoger og forlatte hytter.

Da det bygger seg opp til finale i Litauen og helt til sist i Norge, er det religiøs fanatisme i høyeste potens det dreier seg om. Bergmanns etterforskning har nemlig ledet ham frem til den russiske Skoptsysekten, som tror på frelse gjennom kastrasjon og annen lemlestelse, både for kvinner og menn, og særlig verdifullt er det hvis man kan utføre ritualene på en jente på Amandas alder.

Det blir ingen lekker slutt på det hele, og Gard Sveen skal i hvert fall ha ros for at han ikke er svak for «happy endings».

Det ligger nok an til flere bøker om Tommy Bergmann. Da vil jeg gjerne se en forfatter i noe mer litterær utvikling, og med mindre hang til overtydelig effektbruk.

Gard Sveen (47) slo igjennom som krimforfatter med debutboken «Den siste pilegrimen» i 2103, som han både vant Rivertonprisen og den nordiske krimprisen Glassnøkkelen for. «Blod i dans» er hans tredje bok.