Bokanmeldelse: Eirik Veum: «Det svenske sviket»

Eirik Veum fortsetter sitt dokumentariske kjempearbeid om andre verdenskrig med denne boken om Sveriges manøvreringer som nøytral stat i årene 1940 til 1945. Grepet i «Det svenske sviket» er det samme som hans forrige bøker: En grundig, for ikke å si omstendelig, gjennomgang av tilgjengelig informasjon og kilder, helt uten litterære grep eller annen dramaturgi. Dramatikken ligger i fakta så å si, utfra den ganske enorme tekstmassen stiger det frem et bilde som både fascinerer og frastøter på samme tid.

For mange er Sverige blitt stående som selve redningen for forfulgte nordmenn under krigen. 60.000 nordmenn søkte tilflukt der, og svenskene hjalp oss jo både med suppe og «svenskehus». Mine egne besteforeldre bodde selv i et slikt nybygget hus i det utbombede Molde etter krigen.

Men virkeligheten er at mange her i landet hadde sterke antipatier mot Sverige under og like etter krigen. «Du gamla, du fria, du svikfulla bror», lød omkvedet. En av dem som var nærmest rødglødende i sitt hat og forakt for Sverige, var statsminister Johan Nygaardsvold. Han var svært bitter over naboenes manglende støtte i krigens første fase, og mente som så mange andre at de gikk altfor langt i sitt samarbeid med Nazi-Tyskland.

Eirik Veum viser hvordan båndene mellom Sverige og Tysland var sterke fra slutten av 1800-tallet, og spesielt svenske militære så på Tyskland som noe av et forbilde. I årene mellom 1924 og 1945 var det registrert mer enn 90 nazistiske, fascistiske og antisemittiske foreninger i Sverige. Frykten var sterk for den røde fare fra øst, og særlig etter okkupasjonen av Finland så mange svensker på Nazi-Tyskland som den eneste makten som var sterk nok til å hindre et kommunistisk styre i store deler av Europa.

Svenskenes iver etter å samarbeide med Hitler-regimet gikk langt ut over det man i dag kan si var «nødvendig». På den annen side er det nettopp i disse mange gråsonene mellom pragmatisme og prinsippløshet at de interessante brytningene er å finne.

Jeg skulle gjerne sett at Veum hadde gått lenger inn i slike problemstillinger, og brukt mindre plass på oppramsing av fakta og stadige gjentakelser av opplagte poenger – noe som gir boken et veldig omstendelig preg.

Kanskje hadde det også vært en idé å gå nærmere inn på enkeltaktører, og la dem bære handlingen mer. Både den ekstremt tilpasningsdyktige utenriksministeren Gerhard Günther og den Hitler-vennlige kong Gustav V kunne vært interessante karakterer å få vite mer om.

Var det så et svensk svik vi opplevde under krigen? Fasit finnes selvsagt ikke, heller ikke i denne boken. Men Eirik Veum gir oss i det minste solid bakgrunn for egne meninger.