Bokanmeldelse: Janne S. Drangsholt: «Winter i verdens rikeste land»

Ingrid Winters liv er full av plikter og ingen gleder. Fritiden går med til å kjøre de tre barna på diverse aktiviteter. Jobben på universitetet føles ikke lenger givende. Forholdet til mannen er kjølig.

I tillegg er huset deres pill råttent og holder på å falle sammen. I stedet for å hyre håndverkere, bestemmer akademikerektemannen seg for å fikse det selv og spare penger. Det er et valg som skal få både familiesamholdet og relasjonen til de nye naboene til å vakle.

Det kan være utmattende å stå i Winters tankestrøm om hverdagsligheter. Men det er også underholdende fordi problemene hennes er så gjenkjennbare. Hun blir på ingen måte utlevert eller gjort narr av, som den ironiske tittelen gir inntrykk av.

Også på det dypere plan vil leserne kjenne seg igjen i hovedpersonen. Winter løper mellom barnehage, skole, jobb og morfar på eldrehjem, og spør seg om livet på institusjon er det beste for mennesket. Når vi har så gode økonomiske forutsetninger i Norge, lever vi de best tenkelige livene?

Med sin ærlige fremtoning og knappe kommentarer, er Ingrid Winter en likandes person, men så går jeg også litt lei av henne. Det blir litt mye av henne siden bipersonene er temmelig endimensjonale og ofte bare har som funksjon gjennom dialoger å vise fram hovedpersonen. Dessuten løses både de hverdagslige og eksistensielle problemene hennes på meget enkelt vis.

Romanen lodder dypt i begynnelsen, for så å tone ut i en rekke overfladiske løsninger som ikke rokker verdensbildet til noen som helst.

Dette er en komedie, og det er ikke overraskende at det går bra med Winter til slutt. Men det føles i overkant forutsigbart når også flere av de komiske poengene blir gjentatt. 

Det er morsomt at hun forsøker å rose seg ned med en mindfullnessapp i bilkø rett før stengetid i barnehagen, men mindre morsomt når hun går inn og ut av appen mangfoldige ganger. Det yngste barnet har det med å lage små rim med snertne poeng. Det er morsomt å lese «skjelett, rumpa di er på Internett» et par ganger, men ikke tredje og fjerde gangen.

Blandingen av situasjonskomikk og politisk og eksistensielt alvor minner om forfatternestor Vigdis Hjorth. Men der Hjorth balanserer elementene på erfarent og utsøkt vis, lener Drangsholt seg helst på komikken. Det rekker lenge som underholdning, men her lå det et potensial til noe mer.

Jeg leser gjerne en bok til om Ingrid Winter, men aller helst i en fortelling som lodder dypere.

HØR: Høstens sekserbøker og bøkene VG-anmelderne gleder seg til i høst:

All omtale av bøker i VG er utelukkende basert på redaksjonelle vurderinger. Vi publiserer leserutdrag fra ebok.no der dette er tilgjengelig, og vi lenker også til deres butikk hvor bøkene er å få kjøpt i ebok-form eller som lydbok. For produkter kjøpt hos ebok via denne lenken får VG en andel av inntektene. VG understreker at journalistene velger ut bøkene de omtaler helt uavhengig av det kommersielle samarbeidet.

HØR: Høstens sekserbøker og bøkene VG-anmelderne gleder seg til i høst:

Soundcloud: Høstens beste bøker