Åpningskonsert, Festspillene i Bergen
«Powaqqatsi – Life in Transformation», i Grieghallen
Musikk: Philip Glass
Regi: Godfrey Reggio
Med: Philip Glass ensemble og Bergen Filharmoniske Orkester, Dirigent: Michael Riesman og Bergen Guttekor og Bergen Pikekor med kormester Håkon Matti Skrede.
Som alle de siste årene var åpningskonserten i Grieghallen onsdag kveld viet et multimediaverk. Film på storskjerm og selveste Philip Glass i samspill med Bergen Filharmoniske Orkester på gulvet. Den snart 80 år gamle amerikaneren var selv til stede. Det er en begivenhet i seg selv.
Les også festspillanmeldelsen: «Direktøren for det hele».
«Powaqqatsi» (fra hopi-språket: en enhet eller livsstil som bruker livskraften fra andre til å fremme sitt eget liv) er andre del i en trilogi. Musikk- og filmverket skriver seg fra 1988. I filmen setter regissør Godfrey Reggio fokus på hvordan folk i den tredje verden uttrykker seg gjennom arbeid og tradisjoner, og i forlengelsen hvordan det lokker folk inn i et mønster av vestlig forbruk. Det er ingen tekst eller skuespillere med. Dermed ble resultatet et ganske unikt musikkpoetisk uttrykk.
FILM TIL MUSIKK: Åpningskonserten.
Vakkert, og det gjør uttrykket både tankevekkende og ensformig. Og det at det blir kjedelig i lengden gjør det enda mer tankevekkende.
Effekten av Philip Glass' musikalske minimalisme er stor. Åpne klanger gjentas og gjentas. De endres selvfølgelig, og rytmiske endringer sørger for framdrift, men ganske statisk blir det. Det er knapt en dissonans å kjenne på. Der ligger det kunstneriske budskapet også, og sannelig lykkes de ganske bra med å formidle det. I programheftet siteres Philip Glass med: «Budskapet i filmen er ikke ment å bare forklare, men på sitt mest tankefulle også stille spørsmål og inspirere». Og det er akkurat det som skjer.
Fikk du lest: Grynet Molvig (73): – Selvfølgelig har jeg angret.
Etter en drøy time i Grieghallen er jeg lei av Glass’ klangverden. Visst er det vakkert. Visst klinger det fint. Men selv om bildene absolutt ikke viser bare elendighet fra den tredje verden, så gjør klangbildet at de skjærer veldig mye mindre enn de hadde gjort med krass ekspresjonisme og vrælende dissonanser i øret. Philip Glass ensemble og Bergen Filharmoniske Orkester spiller mens filmen ruller, og bassen David Hansford og Ahmed Al-Badri med sine bønnerop bygger, knytter seg konkret til noen av bildene. Bergen Guttekor og Bergen Pikekor medvirker også.
Og der sitter vi, en sal full av pyntete, bunadskledde, vestlige borgere med Norges dronning i midten og koser og kjeder oss med bilder av mennesker i den tredje verden. Nei da, det er ikke bare elendighet på skjermen, men man blir tatt på senga av sin egen reaksjon. Og det er kjedsomheten i det langdryge i Glass’ musikk som gjør at man tenker videre og videre på opplevelsen.
Takk for en spesiell kveld.
TORI SKREDE