Bokanmeldelse: Peter Buwalda: «Bonita Avenue»

Først, en gåte: Hva får du om du blander sex, vold og sport med episk realisme og en dysfunksjonell familie over et halvt tusen sider?

Svar: En mannlig (hvit) forfatter.

Det er nok å nevne to navn: Jonathan Franzen og John Irving. De har på hvert sitt vis gjort sitt for sjangeren «Den store familieromanen». Nå er det den nederlandske debutanten Peter Buwalda som slår på stortrommen. Han er hyllet i hjemlandet, med over en kvart million solgte eksemplarer av «Bonita Avenue».

Om forfatteren:

Sammenligningen med Jonathan Franzen er ikke tilfeldig. Begge skriver episke verk der familiekonflikter er ment å speile samtiden. Eller for å si det mer flåsete: Peter Buwalda er John Irving på speed.

«Bonita Avenue» kretser om en pater familias med nærmest utenomjordiske egenskaper og ambisjoner, ikke helt ulikt Jan Kjærstads Jonas Wergeland. Siem Sigerius er både mattegeni og judomester, prisvinnende professor og mediekjendis med politiske ambisjoner. En mann som på mange måter er «larger than life».

Rundt denne solen av glødende karisma og intelligens, kretser et par mindre, men like usympatiske satellitter. Hans smellvakre stedatter Joni og hennes ekskjæreste, den psykotiske fotografen Aaron.

Handlingen, som hovedsakelig foregår like før og etter år 2000, kan svært kort oppsummeres slik: Siem finner Joni på en pornonettside, familien går til helvete, Siem begår selvmord. Legg så til et grotesk mord, en katastrofal fyrverkeriulykke basert på virkelige hendelser og fem hundre sider utfyllende detaljer, og du har «Bonita Avenue» i et nøtteskall.

Dette er en roman som vil være internasjonal, som i ett øyeblikk befinner seg i Enschede i Nederland, i det neste i Shanghai eller Los Angeles. Sceneskiftene og fortellerperspektivene er brå, nåtid og fortid kan opptre i en og samme setning, med lange tilbakeblikk og digresjoner som kjennetegn, kombinert med utstuderte cliffhangere.

Til tross for thrillerelementer, svart humor og et pikant tema som internettporno, opplever jeg spenningen og lesingen som overraskende tung og tidkrevende.

Antagelig skyldes det de mange og lange sidesporene, pratsomheten, rett og slett dævkjøttet. Buwalda vil mye med denne romanen, for mye, etter min smak. Altfor ofte sitter jeg igjen med inntrykket av at han er forelsket i sitt eget språk, i sin trang etter å benevne alt ved sitt egentlige navn. Det er en misforstått form for realisme når de talende detaljene slår hverandre i hjel.

For her bugner det med saftige språklige bilder og klisjeer. Nå og da treffer han likevel blink, særlig i personkarakteristikkene eller i formuleringer av typen: «chutneyer i alle barnebæsjens farger». Den norske oversettelsen ved Hedda Vormeland virker dessuten overbevisende presis.

I mengden av gode TV-serier om skakkjørte, eksentriske familier, blir kravene til den store episke familieromanen satt på prøve. Det er nesten synd å si det, men «Bonita Avenue» er en roman som hadde vært bedre på TV.