Bokanmeldelse: Colm Tóibín: «Marias testamente»

Hun er en av kunsthistoriens hyppigst portretterte kvinner. I deler av den kristne verden, men også innen islam, er hun historiens helligste kvinne. Maria er jomfruen som fødte Guds sønn, og blir selv tillagt guddommelig kraft. Til å ha en slik sentral posisjon, sier evangeliene overraskende lite om hvem hun var.

Spørsmålene er mange. Ikke minst: Hva skjedde med henne etter sønnens død på korset? Hvor dro hun?

Hos Colm Tóibín har Maria etter korsfestelsen blitt ført til Efesos der hun holdes under oppsyn av to menn, antagelig to av Jesu disipler. De er der for å beskytte henne, men også få skrevet hennes versjon av hendelsene. De er på jakt etter sannheter som styrker saken deres, eller som Maria uttrykker det: «tåpelige anekdoter og klare, enkle mønstre i historien om det som hendte oss».

Om forfatteren

Tóibín er ikke den første som har diktet om Maria eller skrevet romaner med utgangspunkt i evangeliene. Mange vil sikkert huske Lars Petter Sveens bok, «Guds barn», som går i dialog med bibelens fortellinger, og flere eksempler finnes.

Colm Tóibín tilfører likevel et interessant perspektiv ved å la Maria selv føre ordet.

Og det er ingen mild Guds moder, ingen salig jomfru vi møter. Romanens Maria er et menneske av kjøtt og blod, sint som en tragisk heltinne, fordi hun føler seg utnyttet og ikke klarte å redde sin sønn fra døden.

Marias opplevelse av det som skjedde med sønnen, er nemlig alt annet enn en enkel fortelling. Jesus er ikke Guds sønn for Maria, men «min sønn».

Romanen skriver frem en jordisk, skeptisk, litt folkesky kvinne, en mor som har sett sin sønn bli forvandlet til noe fremmed. Filmatiske sekvenser med kjente scener fra Bibelen tilfører nye, men også komiske perspektiver: vann blir til vin og Lasarus oppstår fra de døde lik en moderne zombie.

Maria trekker ingen klare konklusjoner av «miraklene», for på sett og vis er hun i periferien for sønnens gjerninger og ute av stand til å forstå ham.

Denne såre menneskeliggjøringen, er bokens store styrke. Det er rett og slett svært gripende lesning som innbyr til egen undring over Bibelens ofte fragmentariske persontegninger.

Merete Alfsens oversettelse har en upåklagelig flyt som ikke gjør skam på Tóibíns originaltekst, selv om både forfatter og oversetter et par steder får meg til å undre: Betalte man regninger på Jesu tid? Forholdt folk seg til sekunder? Dessuten klinger ordet «ufør»" en smule rart i mine ører. Invalid eller krøpling, virker mer tidsriktig.

Bagateller kanskje, men disse små dryppene av nåtid minner oss på at også Tóibíns Maria bare er en av mange mulige utgaver av historiens mest berømte «jomfru».