Bokanmeldelse: Deon Meyer: «Cape town»

Det viser seg nemlig at norske Seim spiller hovedrollen i en tysk TV-miniserie som ble spilt inn i fjor, «Cape town», som er basert på denne boken. Serien er foreløpig ikke vist noe sted, og det er uvisst om vi her hjemme får se serien på en norsk kanal.

Sørafrikanske Deon Meyer har vært min thrillerfavoritt de siste årene. Jeg åpner hver nye Meyer-roman med spent forventning. Denne gangen ble forventningen til skuffelse. I hvert fall innledningsvis.

Beretningen starter med et dybdeportrett av hovedpersonen, etterforskeren Mat Joubert - som altså spilles av Trond Espen Seim i TV-serien. Han er representant for en typisk – hvis ikke stereotyp – krimfigur: den ensomme, rufsete, men tidvis inspirerte politimannen med usunn livsstil og store problemer både med kvinner og sine overordnede.

Det vil si, Mat drar klisjeen enda et par skritt videre, han er en sørgende, grublende enkemann som selv flere år etter konas tragiske bortgang har vanskelig for å ta tak i tilværelsen og fri seg fra depresjoner og selvmordstanker. Dette blir ikke til særlig hjelp når han får en serie kaldblodige drap i fanget, rene henrettelser med et gjenkjennelig modus operandi, men hvor det ikke finnes noen åpenbar forbindelse mellom ofrene.

Meyers tidligere plots har vært preget av stor geografisk bevegelighet, forrykende energi, en intrige som strammer snoren også rundt leserens hals, mens klokken tikker. Med denne oppskriften, pluss en slående evne til å beskrive tidsånden i den multietniske smeltedigelen som utgjør det nye Sørafrikanske samfunnet, har gjort ham til cliffhangernes ubestridte mester for millioner av krimelskere.

Det finnes altså nok av Meyer-bøker man heller burde ha laget TV-serie av.

I Cape Town tråkker Mat Joubert og hans kolleger i velkjente krimspor der de jakter på nøkkelen til seriemorderens handlinger. Et par «dampende hete sexscener» bringer ikke handlingen videre på annen måte enn at Jouberts selvforakt når nye dybder. Den mest akutte dramatiske spenningen sentrerer seg lenge om hovedpersonens frykt for impotens, og leseren spør seg: Hva har egentlig skjedd med dette forfatterskapet?

Svaret viste seg å være enkelt. Romanen ble første gang utgitt for 20 år siden. For å seile videre på Meyers suksess mens vi venter på ferskt materiale, og sikkert på grunn av denne tyske TV-serien, har forlaget grepet bakover i bunken og gitt oss en «trøstepremie», en bok som - for all del – fungerer greit nok som streit krim, men som helt mangler det forrykende (og her er det forslitte adjektivet full fortjent!) thrillergrepet som kjennetegner Meyers senere utgivelser.

La oss bare håpe vi snart får oppleve mer av det!