Bokanmeldelse: Jussi Adler-Olsen: «Washingtondekretet»

«Washingtondekretet», som første gang utkom på dansk i 2006, tilhører sjangeren «flyplass-thriller»; lang, utflytende og rotete.

Det kan neppe være litterær kvalitet som gjør at Aschehoug velger å oversette den nå. Snarere et håp om lettjente penger.

På selve valgdagen blir USAs nye president Bruce Jansen vitne til at hans gravide kone drepes, og et privat sammenbrudd utvikler seg til en politisk berserkergang så snart han har inntatt den ovale kontoret.

Under dekke av en gang for alle å ville slå tilbake mot kriminalitet og sikkerhetstrusler, setter Jansen i gang en rekke tiltak som truer demokratiet og ytringsfriheten, suspenderer lover og rettigheter og utløser en karusell av vold og mot-vold.

Det er duket for politisk unntakstilstand, terror og opptøyer, og USA beveger seg sakte men sikkert mot sammenbrudd og total katastrofe.

Presidentens unge pressetalsmann Wesley Barefoot må balansere mellom lojalitet til presidenten på den ene siden og sin oppriktige bekymring over de udemokratiske tiltakene på den andre. En som har det enda verre er Doggie Rogers, en trofast tilhenger og medarbeider av presidenten, som opplever at hennes far står i fare for å bli henrettet for medvirkning til drapet på presidentens kone.

Ved hjelp av hemningsløs sentimentalitet og store doser vold klarer Jussi Adler-Olsen å strekke en ganske tøvete intrige ut over mer enn 600 sider.

Han har et slags politisk motiv, nemlig å gjøre oppmerksom på alle de unntakslovene og bestemmelsene som kom i kjølvannet av 11. september-terroren, og som nå truer det amerikanske demokratiet.

I disse Trump-tider kan det sikkert være all grunn til å bekymre seg for grenseløs populisme og politisk vanstyre.

Men store og pompøse ord om vanstyre og mangelfull politisk kontroll kan ikke redde denne ti år gamle kalkunen fra en langtrukken og smertefull død.