Bokanmeldelse: Jørgen Brekke: «Paradisplaneten»

I Trondheim blir det funnet et avhugget menneskehode på toppen av Olav Tryggvason-statuen, og offeret er ikke det eneste som skal miste hodet i boken. Under etterforskningen reiser Odd Singsaker og Siri Holm til London, og det viser seg at Singsaker selv sitter med den største nøkkelen til å løse mysteriet.

«Paradisplaneten» følger samme oppskrift som Brekkes tidligere bøker. Et drapsmysterium i nåtiden har forgreininger til hendelser langt tilbake i historien. Boken flørter med ideen om at filosofen og vitenskapsmannen Francis Bacon arrangerte sin egen begravelse, og at han ledet et hemmelig brorskap som jaktet på evig liv. Et brorskap som har virket helt frem til vår tid.

Gjennom å benytte seg av kjente hendelser i Bacons liv, blant annet hans idé om å fryse ned kjøtt, har Brekke spunnet en eventyrlig røverhistorie med handling blant annet fra den franske revolusjonen og det gamle Egypt.

Noe av suksessformelen med slike bøker er å skape de mest utrolige historier med premisser som leseren godtar. Historier som kunne ha skjedd.

I denne boken blir det rett og slett for utrolig og virkelighetsfjernt for meg, og jeg falt av i flere av handlingssvingene. Brekke har også flere merkelige metaforer som redaktøren ikke burde ha sluppet gjennom.

Selv om Brekke skal ha ros for å ha skapt en hovedperson i Odd Singsakers skikkelse som oppleves som jordnær og troverdig, satt jeg likevel og ønsket at hele boken var satt i en historisk setting. Det er da «Paradisplaneten» er på sitt aller beste med kapitler som det var en ren fornøyelse å lese.

Brekke skal ha ros for at han våger å tenke stort og ambisiøst, men her blir det for mye eventyr og for lite realisme.