Bokanmeldelse: «Den hemmelige dagboken til Hendrik Groen, 83 ¼ år»

I Nederland ble denne boken et fenomen da den utkom sommeren 2014. Ikke bare lå den i på bestselgerlistene i over et halvt år – den ble også solgt til et tyvetalls land.

Samtidig utløste den en rekke spekulasjoner om hvem som kunne skjulte seg bak psevdonymet. En kjent, eldre forfatter? En komiker?

Ingen vet.

Jeg kan ikke forstå annet enn at forfatteren må være godt voksen – ja, kanskje 83 ¼. Man må ha mange år på baken for å klare, presist og oppriktig, å formulere alle disse vare betraktningene om livet og døden.

Romanen har form av en dagbok der Hendrik Groen, dag for dag, skildrer hverdagslivet på aldershjemmet der han bor. Han har en sarkastisk, sjarmerende stemme – lojalt ivaretatt av oversetter Eve-Marie Lund:

«Ledd viser tegn til sjenerende slitasje, prostataen står ikke til å redde, lungene er godt innrøykt og kjører for halv maskin, hjertet er dårlig. Jeg har flaks med hodet, som er så klart at jeg kan oppleve forfallet fullt bevisst.»

Hendrik Groen er en aldri så liten opprører, en småfrekk rynkeramp i et aldershjemsregime der alt skal være slik bestyrerinnen har bestemt. Mens resten av hjemmet består av regelverkets lydige undersåtter, utfordrer Hendrik og vennene Eefje, Evert & Co. hele tiden autoritetene.

Hendrik skildrer det hele – disse små hverdagsopprørene – med hjertevarm og humoristisk penn. Som når han beskriver sin lespende venn Evert som «midt i tannfellingen». Eller når oldingene tar livet av fiskene i akvariet ved å fôre dem med tørr formkake.

Enkeltvis er de korte og åpenhjertige dagboknedtegnelsene småmorsomme og søte. Tidvis er de temmelig vemodige og triste.

Lest i sammenheng fremstår det hele noe monotont for undertegnede. Men bevares, denne lune boken vil utvilsomt få mange lesere til å humre for seg selv og sannsynligvis felle en liten tåre mot slutten.

En finfin gavebok til bestemor eller bestefar – selv om det kanskje er familiens yngste som hadde hatt aller best av å lese den. 

TOM EGELAND, 56 ¾ år