Bokanmeldelse: Torkil Damhaug: «En femte årstid»

Forfatteren Torkil Damhaug har sansen for de store byggverk. Så også med årets krim, «En femte årstid».

Handlingen strekker seg over 38 år, og den innehar et stort persongalleri med kryssende forbindelseslinjer og skjebner som vikler seg inn og ut av hverandre.

Dessuten er den spennende, smart og spenstig skrevet!

Det hele starter med en fatal ulykke under takpapproduksjonen på Hammerdal Bruk. Det er sommeren 1978, finale i fotball-VM på TV og flere av de ansatte har tatt seg et ulovlig glass eller to. Uansvarligheten som førte til dødsulykken blir raskt dysset ned, men den skal vise seg å sette dype og onde spor i forholdet menneskene imellom i dette lille lokalsamfunnet rett utenfor Oslo.

I vår tid er fabrikken nedlagt og står til forfall. Fire ungdommer høye på dop og hverandre bestemmer seg for å stenge inne en klassekamerat som de mener plager og forfølger dem. Handlingen på fabrikken skal utløse fatale konsekvenser for de fleste av dem, for guttens far er en tidligere dømt drapsmann – og ikke akkurat i perfekt psykisk balanse.

Om forfatteren:

Hevnen er kommet til Hammerdal, og det er tid for menneskejakt.

Opp fra denne grunnmuren bygger altså Damhaug en stor, innholdsrik og gjennomarbeidet fortelling, og det er som så ofte i hans bøker de personlige relasjonene som rommer svaret på det som skjer. Fedrenes synder hjemsøker barna, hevnmotiv resirkuleres gjennom flere slektsledd og samvittigheten utfordres igjen og igjen. 

Torkild Damhaug er en usedvanlig formsikker krimforfatter, og jeg kjenner vel ingen i hans laug som på samme måte kan mane fram hvordan desperasjonen kan ligge på lur rett under de mest hverdagslige scener.

På mange måter har Damhaugs bøker vel så mye til felles med tradisjonell, psykologisk romankunst som med mye av dagens intrigedrevne krimlitteratur. Og det er ment som en kompliment!