Bokanmeldelse: Jostein Gaarder «Dukkeføreren»

Jostein Gaarders første roman for voksne på åtte år starter med fire begravelser. Hovedkarakteren Jakop Jakobsen sitter på et hotellrom på Gotland fordi han har fått «en instruks» til å skrive ned sin historie til en viss Agnes.

Åpningen av «Dukkeføreren» virker noe rotete og retningsløs. Jakop er et ensomt, sprenglærd menneske på over 60 år som går i begravelser til bekjente. Bak seg har han et havarert ekteskap. Han har ingen nær slekt. Bare en helt spesiell bestevenn som heter Pelle, og som senere i romanen bokstavelig talt skal spille stor rolle.

I begravelsene holder Jakop seg på de bakerste benkeradene. Men i minnestundene kan han plutselig havne på et bord med den avdødes nærmeste slektninger. Her får Jakop villig fortalt om sin relasjon til den avdøde. Ofte har de en helt spesiell historie sammen.

Vi blir først med Jakop i begravelsen til Erik Lundin, en av hans forelesere på 70-tallet. Deretter skal han, med flere års mellomrom, delta i tre begravelser til, hvor han treffer flere Lundin-etterkommere. Da har vi kommet til side 100. Og her begynner tålmodigheten min å ta slutt.

Jakop fører et gammelmodig språk, for eksempel sier vel ingen normale mennesker i dag «en moden kvinne på femogtyve». I tillegg må Jakop hele tiden gi alle han møter en innføring i indoeuropeisk språklære og hans begeistring for etymologier. Og i minnestundene virker de fleste for høflige til å ikke høre etter, utenom Ylva Lundin, barnebarnet til Erik Lundin. Hun gir Jakop motstand.

Og det er etter den fjerde begravelsen og den ørtende innføringen om den indoeuropeiske språkfamilien jeg tenker: Hva er vitsen, Jostein Gaarder. Hva vil du egentlig med denne historien? Alt virker så retningsløst.

Men, så skjer det noe. Etter side 100 har Gaarder flere ess i ermet. To snedige vrier som gjør at alle de første 100 sidene må leses i et nytt lys, som gjør at jeg må revurdere hele min oppfatning av Jakop som hovedperson og av «Dukkeføreren» som roman.

Vi forstår plutselig hvorfor de første 100 sidene måtte være slik. Hvorfor Jakop er så belærende. Hvorfor han går i alle disse begravelsene. Hvorfor han må skrive ned sin historie til Agnes. Samtidig trår bestevennen Pelle frem i en mer betydelig og pussig rolle.

«Dukkeføreren» er en overraskende roman, som også er et vågalt prosjekt. Den er et dukkespill som kan sette lesernes smak på prøve: enten kjøper man Gaarders overraskelser, eller så synest man at ideen blir for rar. For som tittelen antyder, har en tøydukke en avgjørende betydning for historien.

Det jeg liker spesielt godt med «Dukkeføreren» er at jeg er usikker på hva som er sant og hva som er oppdiktet.

For når jeg har lest ferdig, kan jeg ikke stole på at Agnes, som hele historien er skrevet til, egentlig eksisterer. For hele romanen er Jakops historie, og som vi nå vet, er ikke Jakop av de mest pålitelige fortellerne.

Romanen har også noen svakheter. En del ting blir overforklart, for eksempel hvem som er den egentlige faren til Ylva Lundin. Også betydningen av begravelser i Jakops liv, blir gjentatt for mange ganger. Og avslutningen virker for konstruert. Med mindre det hele er oppdiktet av Jakop selv.

BRYNJULF JUNG TJØNN