Bokanmeldelse: Jens Lapidus: «Sthlm Delete»

Men jeg etterlyser mer fornyelse i utføringen.

Jens Lapidus har skapt sitt helt eget litterære univers med bøkene fra Stockholms nattsider, der gjengkriminalitet og unge gutter høye på seg selv og kokain gjerne spiller hovedrollene. Det er ganske engasjerende, det er tidvis svært spennende og det er alltid gjennomført.

«Sthlm Delete» holder langt på vei samme nivå som Lapidus’ tidligere bøker. En kjapp prolog der vi introduseres for et istykkerskutt lik og en hardt skadet, mistenkt gjerningsmann – og vi er i gang.

Inn fra venstre den småkriminelle ungdommen Nikola som har rotet seg inn i blant de verste av byens gjengkriminelle, styrt av eks-jugoslaver og syrere. Onkelen hans Teddy møtte vi i «VIP-rommet», den første boken i denne nye trilogien, sammen med den unge og fremadstormende forretningsadvokaten Emelie Jansson.

Teddy har en tung kriminell fortid, men holder seg nå omtrent på riktig side av loven, takket være jobben som uoffisiell privatspaner for advokatfirmaet der Emelie jobber. 

Når Emelie ganske overraskende får en forespørsel om å forsvare den antatte drapsmannen, viser det seg raskt at saken har klare forbindelseslinjer til en stygg kidnappingshistorie som Teddy i sin tid var involvert i.

Den gang handlet det blant annet om tysting, om økonomisk svindel og om overgrep av unevnelig art. De fleste trodde at saken var avsluttet, men det er fortsatt mange som har noe å skjule. Når sammenhengene så smått begynner å gå opp for Teddy blir det personlig.

Imens vikler Teddys nevø Nikola seg mer og mer fast i de kriminelle nettverkene sine, inntil det viser seg at han kan bli en nyttig alliert for Emelie. Og dermed indirekte for onkel Teddy.

Det er duket for action i Stockholm og Södertälje, med et sant virvar av små menn med altfor store skytere, rikinger uten samvittighet og voldsmenn på speed.

Jens Lapidus er suveren til å holde en ganske innfløkt intrige sammen, og han skyr ingen virkemidler. Her er det nok av action, handlekraftige kvinner og svikefulle menn. Her blandes juridisk prosedering og karrieremessige kvaler med slåssing og skyting, kidnappinger og mishandling.

Kanskje er det nettopp denne mengden av ingredienser som gjør at jeg føler meg i overkant mett når boken er ferdig. Det var bra, men jeg hadde fint klart meg med noen færre og kanskje mindre forutsigbare innslag. Særlig bokens aller siste del bærer i overkant mye preg av transportetappe.

Men leseren får sympati for de riktige personene, og rettferdigheten vinner til slutt. I hvert fall ser det sånn ut helt til nest siste side. Vi har nok mer i vente fra Stockholms underverden.