Bokanmeldelse: Marit Reiersgård «Paradisbakken»

For 25 år siden ble Camilla Carlsen voldtatt og drept i Paradisbakken i Lier. Morderen ble aldri tatt, og det ble antatt at politiets hovedmistenkte begikk selvmord – men liket ble aldri funnet.

På et sommerstille politikammer dykker Verner Jacobsen ned i det gamle drapet for å se om han kan finne nye spor en uke før saken foreldes. Kollega Bitte Røed bistår når sentrale vitner intervjues på nytt.

Så skjer det et nytt drap, og måten liket stilles ut på synes å ha klare sammenhenger med den 25 år gamle drapssaken.

Det er alltid godt-vondt å lese en krim fra Reiersgård. Vondt fordi det alltid er såre og aktuelle temaer og menneskeskjebner som skildres. Bøkene hennes gjør inntrykk og det er vanskelig å lese dem uten å la seg berøre.

I en sjanger hvor seriemordere også har begynt å dominere norske boksider, skriver Reiersgård realistisk krim som ligger tett opp mot virkeligheten og som oppleves troverdig. Det er vanlige mennesker som befolker bøkene hennes, mennesker som leserne kan identifisere seg med. Her finnes ikke psykotiske og gale mordere, bare mennesker som trår feil og tar fatale avgjørelser.

Reiersgård er en trygg forfatter med et sikkert og godt grep om både handling og karakterer, og det er hele tiden en dirrende nerve i historiene hennes.

I «Paradisbakken» utforsker hun det som har gått som en rød tråd gjennom forfatterskapet: hva skjer med mennesker og miljø når et ungt menneske går bort, og hvordan kan sorg oppleves. Foreldrerelasjonen står sentralt, og også bokens hovedpersoner har sitt å stri med privat. Bitte har sitt svare strev med å nå inn til tenåringsdatteren Julie, og Verner prøver å strikke seg bort fra sine egne demoner.

Det handler om vakre fasader som skjuler mørke og vanskelige hemmeligheter, og ønsket og lengselen etter nytt liv. Reiersgård er en god observatør og har fine metaforer og bilder gjennom boken, selv om hun av og til faller for fristelsen til å hamre bokens budskap direkte inn i leseren.

Plotmessig fremstår «Paradisbakken» som hennes mest ambisiøse krim, og når avsløringene begynner å rulles opp får vi innblikk i en forfatter som har tatt et modig og utradisjonelt valg, og jeg fikk lyst til å lese boken om igjen.

Men Reiersgård balanserer helt på kanten av hva som oppleves troverdig. Drammen er kanskje ikke en stor by, men det virker likevel rart at Bittes datter også i denne boken har innlatt seg med en av handlingens hovedmistenkte. Et tilfeldig møte i den fortidige handlingen virker også litt for utrolig til at jeg svelger det rett ned.