Bokanmeldelse: Mikaela Bley - «Lycke»

Kjære krimelskere nordmenn, dere er nå advart: Denne krimboken er så ordinær at dere vil glemme den straks siste side er lest. Svenske Mikaela Bley markedsføres som ny svensk krimdronning etter at debutboken hennes, «Lycke», ble solgt til Tyskland for et hinsides forskudd på 100 000 euro, hvis vi skal tro publisherweekly.com. Vel, det betyr at hennes utenlandsagenter nesten må ha overnaturlige overtalelsesevner, når de ikke engang har gode anmeldelser fra Sverige å vise til.

Det er ikke det at «Lycke» er direkte dårlig – men den er ikke spesielt bra. Den er så ordinær at man ikke helt forstår hvorfor den er utgitt – og spesielt ikke oversatt til norsk.

Handlingen kan ramses opp slik: Åtte år gamle Lycke forsvinner og TV-reporter Ellen Tamm blir følelsesmessig engasjert. Lyckes skilte foreldre oppfører seg mistenksomt, det samme gjør hennes stemor. Den eneste som ikke blir mistenkt, er også den som er morderen. Det skjønner leseren litt for fort.

For Mikaela Bley har en voldsom trang til raskt å føre leseren i to bestemte og låste spor: enten handler det om pedofili eller så er det en konflikt mellom foreldrene som har utløst ugjerningen. Men leserne skjønner jo at det ikke kan være så opplagt.

I tillegg dikter Bley opp en skandaløs og utroverdig pressekonferanse, der journalistene får stille de merkeligste og følelsesløse spørsmålene til Lyckes foreldre.

Det største problemet med Mikaela Bleys krimdebut er at motivet til gjerningspersonen ikke begrunnes godt nok. Det skyldes at vi aldri blir kjent med Lycke. Kun ett eneste tilbakeblikk får vi med den lille jenta. Ellers fremstår hun som en biperson i historien om seg selv. Rart, ettersom romanen er oppkalt etter henne. Alle problemenes hennes ramses opp overfladisk. Her burde Bley gitt oss flere episodiske tilbakeblikk fra jentas tilsynelatende vonde liv.

En kommende krimdronning bør helst tilføre sjangeren noe nytt og uventet. Men Bley følger de fleste krimbøkers klisjéoppskrifter. Språklig virker hun klar over sine egne begrensninger. Språket er enkelt. Setningene er korte, som «stemmen brast» og «hun sto som forsteinet». Her finnes ingen formuleringer som tilfører verket litterær verdi.

Og hva med helten selv, Ellen Tamm? Jo, hun er faktisk like tam som historien selv. En TV-reporter som sliter med respekt hos eldre kolleger og som har traumer fra egen oppvekst å bale med.

Er det ingenting som er bra med «Lycke»? Jo, Ellens spesielle kildepleie til politimannen Ove er av det artige slaget. I tillegg er hennes sjef, Jimmy, en spennende karakter som kan utvikles. Og Bley viser innimellom potensial til at hun i fremtiden kan skrive noe som er bra. Men da må hun våge å ta litt mer sjanser.

BRYNJULF JUNG TJØNN