Bokanmeldelse: Pave Frans: «Guds navn er barmhjertighet»

2016 er utpekt av den katolske kirke som «jubelåret for barmhjertighet». Og den relativt nye paven, Frans I, har i den forbindelse funnet tiden inne til å tale direkte til oss alle om temaet barmhjertighet.

Det skjer i form av denne lille boken som lanseres verden over akkurat i dag. I ikke mindre enn 86 land samtidig. Med sitt beskjedne format og store skrift ligner den påfallende på bøkene til Snåsamannen Joralf Gjerstad, uten at jeg av den grunn skal påstå at Hellige fader har vært på inspirasjonstur til Nord-Trøndelag.

Den ganske velskrevne boken er ført i pennen av journalisten Andrea Tornielli, på bakgrunn av flere intervjuer med pave Frans. Tornielli kan ikke akkurat sies å være en utpreget revolverjournalist, snarere en ytterst lojal budbringer med høvelig respekt og ærefrykt for sitt oppdrag. Han holder naturligvis konsekvent på De-formen gjennom hele boken, og ser ingen grunn til kritiske oppfølgingsspørsmål.

Men dette betyr ikke nødvendigvis at boken er uinteressant.

Ideen om å gjøre 2016 til «jubelåret for barmhjertighet» kom nettopp fra paven selv, og han utvikler fornuftige og konsistente resonnementer om tematikken. Pave Frans I skiller seg jo på flere måter ut fra sine forgjengere. Jorge Mario Bergoglio, som han egentlig heter, er født i Argentina og den første paven fra Amerika. Han er også den første paven som er jesuitt, noe som tillegges stor betydning blant verdens katolikker.

Et viktig budskap i denne boken er at kirken skal ned fra pidestallen og ut til folket, paven bruker flere steder feltsykehuset som bilde på hvordan kirkens menn må møte menneskene der de er, pleie dem fysisk og sjelelig og ikke minst praktisere ydmykhet og medfølelse – to forutsetninger for barmhjertighet.

For en ikke-troende leser som meg selv, er det oppløftende å se hvor stor plass pave Frans bruker på et sekulært problem som korrupsjon. Han beskriver korrupsjonen som en ødeleggende tilstand, vel så mye som en mentalitet. 

«Korrupsjon er ikke en handling, men en tilstand, en personlig og sosial situasjon som man blir vant til å befinne seg i. Vi må gjenta det: Ja vi er syndere, men ikke korrupte!»

Tilsvarende nedslående er det å se hvor nærmest rigid han er i forhold til homoseksualitet. Selv om Frans like etter innsettelsen var tilbakeholdende med å ville fordømme de homoseksuelle, er det fremdeles langt igjen til aksept og toleranse på det området.

Han skriver i boken: «hvilken rett har jeg til å dømme vedkommende?» og at «vi må ikke glemme at vi alle er skapninger som er elsket av Gud». Ja, han viser barmhjertighet, men ingen tegn til aksept.

Men til tross for innvendingene: «Guds navn er barmhjertighet» etterlater et inntrykk av at den nåværende biskopen av Roma er en oppriktig ydmyk og velmenende person. I hvilken grad han evner å spre sine positive holdninger i hele pavekirken blir det vel opp til høyere makter å bedømme.