Bokanmeldelse: Lars Lenth: «Brødrene Vega»

«Brødrene Vega» er en frittstående oppfølger til Lenths forrige bok «Den norske pasienten».

Advokatfullmektig Leo Vangen befinner seg fortsatt i kråkeslottet sitt på Gåsøya, mens Bærumstorpedoen Rino Gulliksen har tatt en løytnant Glahn og søkt seg ut i Brønnøysunds villmark, hvor han lever på litterære klassikere og det naturen kan by på. Men Rinos idyll er i ferd med å svinne på grunn av oppdrettsanlegget Fjordlax, som drives av den lokale keiseren Torvald Augustus Vega.

Situasjonen tilspisser seg ytterligere da en miljøterrorist med stor sans for Bee Gees entrer scenen. En marinbiolog med en helt egen agenda, to spesielle brødre, og en Stordalen-liknende investor med sans for kortreist mat opptrer også i romanen, som rommer både mord og kidnapping - og ikke likner på så mye annet jeg har lest av norsk litteratur de siste årene.

Helt fra første setningsanslag fosser handlingen av sted, det harseleres med den ene gjenkjennelige mennesketypen etter den andre og sparkes både hit og dit helt til alt sammen kulminerer i en tsunami av en avslutning. Ikke rart at Leo Vangen, som en skikkelig norsk kriminalhelt, må gå på blåvalium for å klare å holde tritt med alt sammen.

Lenth leker med klisjeene i kriminallitteraturen og med nyrike nordmenn, men det er kritikken mot lakseoppdrettsnæringen som står mest sentralt. Lenth har skrevet flere bøker om fisking, og er tydelig opptatt av oppdrettsnæringens innvirkning på norsk natur. Den mørke humoren er hans våpen mot en bransje som fremstilles som blottet for etikk og konsekvensanalyse.

Fått med deg VGs siste bokanmeldelser? Sjekk her!

Teksten preges av flere musikkreferanser, og av litt for overtydelige metaforer og budskap. Det leseren ikke ser mellom linjene selv, hamres ut med klar skrift.

Det er overdrevet og karikert, morsomt og på samme tid provoserende. En viss kynisme preger også teksten, for å si det med en av setningene i boken: hva du gjør eller ikke gjør betyr ikke en dritt. Men at humor faktisk kan bety noe og ha en misjon utover å underholde er sikkert.

Du får neppe lyst til å nyte et måltid laks etter dette. En dirrende advarsel finnes også i teksten: naturen lar seg ikke skalte og valte med i det uendelige. Før eller senere vil den slå tilbake, og det blir alt annet enn morsomt.