Plateanmeldelse: Maria Mena: «Growing Pains»

(Sony Music Norway)

Hva trodde du at Maria Mena kom til å synge om denne gangen?

Dersom du hører til blant de som tidligere har latt deg støte av Maria Menas utrettelige utlevering av sitt eget privatliv, kan du slutte å lese nå.

«Growing Pains» er ikke for deg.

Det som er skjedd siden sist – at Mena ble skilt etter et to år lang ekteskap – kunne selvsagt aldri gå ubemerket hen på dette, hennes syvende regulære album.

Det gjør det sannelig ikke heller. Om dette konseptalbumet hadde vært laget av noen andre enn Maria Mena, som alltid har satt sitt dagsferske emosjonelle liv og tankeverden til musikk på albumene sine, hadde det nesten vært fristende å se på «Growing Pains» som et avvik fra en mer normal popkarriere.

Et «temanummer»: Spesielt for deg som nylig har vært gjennom det samme som Maria Mena nettopp har vært gjennom. Subsidiært for deg som oppfatter Maria Mena som en nær venninne-i-ånden, noe det er grunn til å tro at mange av hennes lyttere gjør.

«Weapon In Mind», hennes forrige, var Menas mest varierte – og tentativt «upbeat». Det sier seg nesten selv at hun på «Growing Pains» er tilbake i det balladelandskapet der hun liker seg aller best.

Det låter storslagent, semisakralt. Sekulære gospelsanger – sunget til selvet snarere enn en guddom.

Låtene kan oppleves som for identiske, og er bygget opp av særs velkjente ingredienser. Stemningsskapende rytmespill på tomtomene, skimrende atmosfærisk gitarspill, pene pianofigurer – og full forløsning i mildt øsende refrenger.

Det er en ofte benyttet formel, en sikker vinner i «arenapopen», og den ville ha vært pen, men prektig, flott, men fjern, om det ikke hadde vært for Menas absolutte dedikasjon til materialet.

Stemmen hennes – overmannet av egne følelser – er nok en smakssak, og ikke noe for kynikere. Men det skal et kaldt hjerte til for å ikke la seg gripe av den, i alle fall i passende porsjoner, og hun bidrar med en høyst egenartet vare: Det er ingen som har tatt det bekjennende singer/songwriteriet til slike episke høyder som Maria Mena her hjemme. Knapt der ute.

I tekstene tar hun oss gjennom alle oppbruddets stadier: Den dypeste ulykkelighet, forvirring, forlegenhet, sinne, sorg. Til sist håp – dette skal jo være popmusikk, tross alt.

Det skal godt gjøres si noe nytt om dette temaet. Kjærlighetssorg, denne universelle smerten, er mer utbredt og omsunget enn selv kjærligheten, den lykkelige. Mena gjør ikke det. Men hun pirker i såret fra alle tenkelige vinkler, med en penn som drypper av blod og tårer. Dødsforaktende selvransakende.

Det er blitt den mest ublu, konsekvente skilsmisseplaten siden Ulf Lundells «Den vassa eggen» (1985). I likhet med den, burde «Growing Pains» nesten komme komplett med tilsvarsrett for den «motstridende» parten.

Vel. Nå har Maria Mena fått sagt sitt – til gangs. Det er verdifullt. Si hva du vil om selvmedlidenhet. Den er i alle fall ektefølt.

BESTE LÅT: «You Deserve Better»

MORTEN STÅLE NILSEN