ALBUM: POP
Coldplay
«A Head Full of Dreams»
(Parlophone/Warner)
Man kan mene så mangt om Coldplay.
Men vis meg et annet band av en slik kommersiell størrelse som bruker lanseringsvidoeen sin til å være 3D-animerte aper. I alle fall balansert mot et album som er enda mer østlig søkende i form og farge enn noensinne. Den først liksom-Kubrick-inspirerte, så bare goddustete videoen som «Adventure of a lifetime» er. Fascinerende og idiotisk på samme tid. Og oppsummerer kvartettens syvende album som sådann: De ikke tar seg selv så himla seriøst.
Les også: Chris Martin tok med eksen på ny plate
Kanskje på grunn av hjelp fra herrene Hermansen og Eriksen i Stargate.
De har i alle fall produsentpusset og foredlet grunnrytmen fra de beste delene ved bandet (tenk «Strawberry Swing»). Hvilket inkluderer åpenbar dansbarhet, fantastisk håndklapping og gyldne bassganger. Stargate får kvartetten til å åpne så pop-sterkt at man ikke tenker over de hysterisk naive tekstene. Til og med ikke på de avsluttende linjene til «Birds»: «In this World So Cruel, I think you’re so cool».
Eller vent.
Les også: a-ha hylles av Coldplay
For rett etter faller det sammen. På Beyoncé og Avicii-gjestede «Hymn for the Weekend» matcher ikke beat og liftoff Martins flate britisk aksent. Og Beyoncé forsvinner fullstendig. Selv om produksjonsarbeiderne gjør sitt beste for å løfte fram en ny stadionklassiker. Deretter mumler den Gwyneth Paltrow-hjulpne pianoballaden «Everglow», albumets «Fix You», om både det og spesielt de som er borte fra livet i en eller annen forstand. Altså en låt som kommer til å bety mye for noen som trenger den. Mer tendensiøst blir det i en nær-spiritualistisk seanse midveis, som avslutter med en viss Barack Obama og «Amazing Grace». Og alt kollapser i voldsomheter på de trygge og tradisjonelle Coldplay-låtene «Amazing Day» og «Army of One».
Avsluttende «Up&Up» er derimot akkurat så champagneboblete som tittelen antyder. Med jovialt kompiskor, bestående av alt fra Blue Ivy Carter og Brian Eno til Chris Martins og Stargates familie. Refrenget er akkurat passe høystemt, Noel Gallaghers (jepp) gitarsolo akkurat passe skurresnill, mens bass og beat kan, om man legger tykt mye godvilje til, føles som Primal Screams legendariske «Loaded».
Underlig nok er dette slutten på «noe» for bandet. Det virker mye heller som en ny start.
For for første gang er Coldplay egentlig ganske, vel, gøy.
BESTE LÅT: «Birds»
TOR MARTIN BØE