FAMILIEFILM
«Gåsehud» («Goosebumps»)
USA. 9 år. Regi: Rob Letterman.
Med: Jack Black, Odeya Rush, Dylan Minnette.
Denne kommer for sent til Halloween, men kan være grei å få med seg for det. «Gåsehud» er basert på forfatteren R.L. Stines utallige kosegrøssere for barn og ungdom – han kalles «barnelitteraturens Stephen King» – og er blitt en god gammeldags «søndagsmatinéfilm» for hele familien, full av godmodige grøss og godslig gåsehud.
På 1980-tallet tok den såkalte «movie brats»-gjengen – Spielberg og Lucas, men også Joe Dante, John Landis og Robert Zemeckis – gjerne ekstraknekk i form å lage filmer som denne: Om det overnaturlige og fantastiske, ment for alle aldersgrupper, inspirert av B-filmene de så og tegneseriene de leste som barn.
«Ghostbusters» (1984) er en naturlig referanse i så måte. Men også «The Goonies» (1985) og «Gremlins» (1984). I nyere tid har «Natt på museet»-serien forsøkt å ta opp denne hansken. Med brukbart hell. «Gåsehud» fortsetter i samme bane.
R.L. Stine selv, gestaltet av Jack Black, spiller en av karakterene i filmen. Han er den rare naboen til Zach (Minnette) og moren Gale (Amy Ryan), som misliker sterkt at datteren i huset, Hannah (Rush), har noe med verden utenfor stakittgjerdet å gjøre.
Det drøyer ikke lenge før vi får vite hvorfor. I biblioteket har Stine en samling med sine egne bokmanus. Dersom de åpnes, blir monstrene i dem – en avskyelig snømann, en gjeng zombier, et gigantisk insekt, en ond buktalerdukke med flere – levende.
Trøbbel, som du skjønner. Og selvsagt blir de sluppet løs, alle som én.
De digitale monstrene i 3D er ikke så minneverdige at det gjør noe. Men i likhet med forbildene fra 1980-tallet har regissør Rob Letterman sørget for at fortellingen har andre kvaliteter enn bare dem.
«Gåsehud» har overskudd og godt humør, og er godt ivaretatt av sympatiske skuespillere. Som Spielberg før ham er Letterman følsom for småby-Amerikas søvnige sjarm. Han har dessuten et godt, sentimentalt øye for ung kjærlighet og «high school»-liv (jada, nerden med dårlig tannstilling og den uoppnåelige blondinen er med, de også).
Så kan man selv velge hvorvidt man ser på dette som uutholdelige klisjeer eller slitesterke arketyper.
Akkurat som med «Natt på museet», ligger det nok an til et par oppfølgere her. Sikkert av gradvis dårligere kvalitet, så hygg deg med denne første mens du kan.
MORTEN STÅLE NILSEN