ALBUM: POP
Ellie Goulding
«Delirium»
(Polydor/Universal)
Elena Jane Goulding er hyperaktivt hardtarbeidende. Hun har vært så til stede i musikkoffentligheten at det virker som feilinformasjon at forrige album «Halcyon» kom for hele tre år siden.
Siden da har hun kvittet seg med sin faste produsent og alt som kan minne om ballader (det nærmeste her er «Fifty Shades of Grey»-hiten «Love Me Like You Do»).
I stedet har hun forsynt seg for mange ganger i buffeen av samtidens største popprodusenter. Det betyr alt fra Ryan Tedder (blant annet Beyoncés «Halo»), Greg Kurstin (blant annet Beyoncés «Standing On The Sun») til Max Martin (det meste, unntatt Beyoncé).
Og her banker utfordringene på.
Fikk du med deg? Ellie Goulding til Norge i 2016
Hver låt minner om noe bakmennene har vært innom tidligere. Martin-produserte «Don’t Need Nobody» høres ut som Tekst-TV-versjonen av The Weeknds «Can’t Feel My Face».
«Don’t Panic» og «Something In The Way You Move» høres ut som Soundcloud-demoen til Kurstins Tegan & Sara-produksjon.
Sånn kan man fortsette, låt for låt. Greit nok det, sterk innovasjon er ikke nødvendigvis popens misjon.
Men ingen låter her fremstår som fremskritt fra sine inspirasjonskilder. Ønsket om å lage gode enkeltlåter skaper en anmassende og mislykket helhet.
Briten bruker den hese vibratoknekken mer kontrollert. Og fremstår bitvis mer likandes. Men det er åpenbart at hun kunne blitt mye bedre med flere samarbeid som det hun hadde med Major Lazer i sommer.
15 «bingers» er tross alt over det dobbelte av hva et ordinært menneskeøre kan bearbeide i løpet av en albumtime.
BESTE LÅT: «Lost And Found»
TOR MARTIN BØE