Tekstene i «Om vinteren» gir inntrykk av å være lengre, roligere og mer utviklede enn i «Om høsten». På sitt beste er de som små, fullendte noveller.
BOK
Essays
Illustrert av Lars Lerin
Tekster man må forholde seg til.
272 sider
Kr. 349
Forlaget Oktober
Det er mindre av det slitsomt insisterende, selv om han også i denne boken av og til nærmer seg det pompøse.
Det som begynte som «brev til en ufødt datter» i forrige bok, går i løpet av «Om vinteren» over til å bli «brev til en nyfødt datter». Og i enda større grad enn sist, henvender Knausgård seg nå direkte til denne datteren.
Det er faktisk ganske gripende. Han balanserer fint mellom gode ønsker og sterke bekymringer, og både den nyfødte og de eldre søsknene hennes har en viktig plass i boken.
Men selv om flere av tekstene handler om barn og familieliv, er det fremdeles slik at det er fenomenene – assosiasjonsrekkene som vekkes når han studerer ting og natur rundt seg – som får mest oppmerksomhet.
Hør på bokpodden Pocket: Knausgård, Nesbø og Eia om hverandre, barna og ensomheten
Det spenner fra vann til aper, fra gjester til kulde, fra stoler til julegaver, fra seksuelt begjær til q-tips, fra fisk til vinterlyder. Han legger også inn ørsmå portretter av mennesker han kjenner, et av disse kalles bare J. men jeg har sterke mistanker om at det egentlig dreier seg om Jahn Teigen!
OM FORFATTEREN:
Karl Ove Knausgård er født i 1968, og har allerede skrevet seg inn i norsk litteraturhistorie med seksbindsverket «Min kamp», som utkom i perioden 2009 til 2011.
Han har også utgitt flere andre romaner og sakprosabøker.
«Om vinteren» er den andre av fire utgivelser i en ny serie som begynte i september med «Om høsten».
I denne boken viser forfatteren i tillegg at han mestrer humor. Teksten om julenisser er i hvert fall noe av det vittigste jeg har lest av denne mannen.
Anmeldt: Karl Ove Knausgårds «Om høsten»
Noen av tekstene har også temaene sine hentet fra et tidligere opphold på en øde øy, og slik får vi flere innfallsvinkler til ett og samme landskap.
Karl Ove Knausgård fremstår i det hele tatt som minst like fascinert av naturen som av kulturen.
På sitt beste skriver han fremragende naturlyriske skildringer av dyr, fugler og landskap. Og i samsvar med bokens tittel finner vi gjenkjennelige og stemningsskapende tekster om vinter, snø og kulde.
I disse tekstene griper Knausgård tydelig tilbake til egne barndomsminner, og slik blir miljøet og menneskene fra "Min kamp"-serien igjen vekket til live. Det gjelder ikke minst faren, som også nå skildres som en fjern, litt skremmende og mystisk karakter.
Karl Ove Knausgårds vinter strekker seg fra og med desember til og med februar. Det er med andre ord duket for en tidlig vår. Men den får vente til 2016.