Av ikke helt åpenbare grunner er stykket kalt «Visjonæren/Martyrium 1:77». Det er en moderne, surrealistisk variant over Ludvig Holbergs «Jeppe på Bjerget», drukkenbolten i baronen seng, du vet. (En diger sakkosekk, her).
VISJONÆREN / MARTYRIUM 1:77
De Utvalgte m/ Ari Behn.
Røkeriet USF, Georgernes Verft, Bergen.
Tekst: Ensemble
Regi: Kari Holtan
Video/film: Boya Bøckman
AV OG MED: På scenen: Torbjørn Davidsen, Ari Behn, Rebekka Joki, Cantaragiu Rasturnel. Ellers: Anne Holtan, Morten Kippe, Jon Platou Selvig, John Birger Wormdahl, Kim Atle Hansen, Aurora Kanbar, Pelle Ask, Ketil Davidsen, Emil Rodrigo Jørgensen, Maria Tryti Vennerød, Marguerite Barankitse, Ann Iren Ødeby
Ari Behn scenedebuterer som skuespiller - og er Jeppe. Teksten har han delvis selv forfattet. Men forestillingen ellers er utviklet i tjukt samarbeid med den ellers ytterst frie teatergruppen De Utvalgte fra Oslo.
Jeppe er stadig et fyllesvin som stadig blir gjennombanket av sin Nille. Ellers drømmer han om å være urnorsk folkehelt og erobre verden. Og proklamerer seg selv som «martyrprinsen». Men er det noen som forstår ham?
Ikke på noe vis! Dessuten svever vi (bokstavlig talt; De Utvalgte er ekstremt high tech; det er fascinerende rullende 3D-kulisser og filmer både bak på scenen og på selve scenegulvet) raskt inn over Afrika, det hardt prøvede menneskenes opphavs-kontinent, der folkemord & folklore ligger foruroligende nær. Videre internasjonaliseres vi både til Midt-Østen og regnskogen, alt mens flaggermus og Dalai Lama og regn og snø og elver og vann strømmer mot oss i 3D. Sannelig visuelt nok! Lyd og musikk er forresten også helt utmerket.
Leste fra sin nye novellesamling: Ari skriver nært om livet i London
Etter hvert blir det nok relativt klart at Jeppe på sett og vis representerer en slags vanartet variant av den moderne norsk folkesjel; nettroll; private voldskontratører med rikholdig våpenarsenal (blant annet riflen Anders Behring Breivik brukte på Utøya), ville utbrudd om statsministeren som en … (fyll inn: gangbart norsk ord for kvinnelig kjønnsorgan), samt en riktig fargerik eksplosjon, blåser Slottet i Oslo til himmels (småsjokkerende, som man forstår).
Bryllup i Italia: «Viet» MGP-Josefin og «Cæsar»-Kimberly
Å oppleve Ari Behn som Jeppe, synes å tråkke nær den offentlige figuren «Ari Behn». For teksten tar i ikke liten grad utgangspunkt i den «Ari Behn» som folkemytologien har definert ham som, og som han selv leker med i sin egen offentlige iscenesettelse. Problemet blir bare at i et teaterstykke som uten blygsel bruker bruddstykker av verdens verste elendighet som virkemiddel i forhold til et enkeltmenneskes voldsomme streben etter mening med sitt selvforskyldte møkkaliv, blir det faktisk rett og slett ubetydelig å spørre hvorfor Jeppe drikker og ikke blir forstått. Selv når stykket her og der blir løssluppen komedie.
Ari Behn om sangdebuten: – Det beste jeg har opplevd!
Ari Behn som skuespiller? Vanskelig å si, faktisk, fordi akkurat denne rollen i perioder synes å ligge så nær «Ari Behn», at utsikten til eventuelle utviklingsmuligheter blokkeres nokså effektivt. Men en kjapp parodi på Hadia Tajik (formodet statsminister i 2022), er slett ikke av veien.
Helt mot slutten tar stykket tak. Da er Ari-Jeppe erstattet i baronens sakkosekk av en rumensk gatemusikkant-Jeppe; Cantaragiu Rasturnel. Behn blir bare hans norske stemme. Da blir for første gang i løpet av forestillingen både formatet og budskap håndgripelig og gripende. Og simpelthen vakkert.
Premiere på «Visjonæren/Martyrium 1:77» var sent søndag kveld. Den andre og foreløpig siste forestillingen er under Bergen Internasjonale Teaters (BIT) høstmønstring akkurat nå.
JON SELÅS