Den tidligere operajournalisten Tom Hartmann har fått tilbud om jobb i e-tjenesten, men under opplæringen får han en urovekkende beskjed fra sin eks-kone Cathrine:
Datteren Cecilie er meldt savnet etter en konsert i Oslo. Samtidig finner William Wotan Wagner, vokalisten i Norges største svartmetallband WWW, en ung jente død ved siden av seg i hotellsengen på The Thief. Wagner aner ikke hvem jenta er og hva som har skjedd med henne, men frykt for konsekvensene gjør at han, sammen med sin manager, tar katastrofale valg.
Delvis inspirert av historien bak bandet Mayhem har Wiik komponert en fortelling som i starten veksler mellom fortid og nåtid. Og i kulissene lurer en nemesis som nærmest setter Patrick Bateman i skyggen.
Øystein Wiik har i tidligere bøker vist at han behersker thrillerens stamtoner til fulle, og årets krimkomposisjon er intet unntak.
Wiik er dirigenten, og romansidene er scenen - hvor han nok en gang har arrangert og regissert et spektakulært drama. Leseren får knapt tid til å trekke pusten mens Wiik setter i gang den ene tonen etter den andre. Han benytter seg av raske sceneskift, et rytmisk og innholdsrikt språk preget av originale og morsomme metaforer, og bygger handlingen opp til et drønnende crescendo med en intens gisselaksjon i Røros kirke.
For Wiik nekter seg lite i sine bøker, og dette kommer spesielt til uttrykk i flere grafiske skildringer:
Selv den mest garvede krimleser blir satt på prøve av det som må være en av norsk krimhistories verste drapsscener. For ikke å snakke om en scene på slutten av boken som involverer et par gnagere og et stakkars gissel.
Alt dette ville vært spekulativt om det ikke hadde en misjon. God kunst kan utfordre leseren, og jeg opplever at Wiik ønsker at vi skal reflektere over det gode og det onde, øye for øye og tann for tann.
Men selv om Wiik tidvis har en hang til overdrivelse, makter han også å dra verket ned i rolige og vare partier. Et humoristisk skråblikk på samfunn og mennesker preger også handlingen, ved siden av små nikk til andre krimforfattere og verker. Det at Tom Hartmann av og til kan virke nesten overjordisk endrer ikke på det faktum at Wiik nok en gang har levert en godt arrangert og gjennomtenkt thriller.
«Rekviem» er et av krimårets høydepunkter, og befester Wiiks posisjon som en spenningsforfatter med internasjonal appell.