Filmanmeldelse: «Høst»

Norge. Regi: Jan Vardøen. 12 år. MED: Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Helge Jordal, Bjørn Sundquist, Hege Schøyen, Hilde Louise Asbjørnsen, Sverre Anker Ousdal.

Levemannen i filmen, er Helge Jordal - en lett forfyllet sjarmør med anstendighet og gjennomført stilsans. Levemannen bak filmen, er utelivsgründeren og altmuligmannen Jan Vardøen, med blant annet regi, manus og musikk.

Vardøen tjener åpenbart gode penger. Og han bruker dem, i nyhetsbildet nylig som gavmild flyktninghjelper i hovedstaden. Men han bruker dem også på kunst, blant annet film. Vardøen er nemlig en handlekraftig romantiker, som påståelig hevder han har noe å komme med for å gjøre folks liv rikere.

I fjor forsøkte han seg, med ytterst blandet resultat, med Ibsen-forvirringer rundt «Fruen fra Havet»; «Søvnløs iLofoten» het den. I år er det Oslo som gjelder, i «Høst».

Som innledningsvis slått fast: Temaet i seg selv vil knapt nok glede alle nyfeminister. På den annen side leverer Vardøen en høstsonate med ytterst fine klanger. Foto er nydelig, klippingen helt forbilledlig, stemningen upåklagelig. Og rundt det hele et vakkert, flertydig og høstlig jazz/blues-preg på lydsporet som rett og slett er forførende.

Skuespillerne er gode og lekelystne. Helge Jordal (69) en blankskurt rabagast fremdeles.

Men den som virkelig stjeler bildet og uttrykket og dybdene, er Ingeborg Sundrehagen Raustøl (36). Hun har holdt på i noen år, nå. Mange vil huske henne fra «Hotel Cæsar». Men det har mest vært teaterscenen for henne de siste årene.

I «Høst» viser hun hva hun er verd - på film: Med en tvers gjennom drabelig sensualitet får hun et unikt utgangspunkt for å definere sin egen rolle, som kvinne, som menneske, som bramfri kjærlighetssøker, som oppgitt datter, som kreativ sjel med et prosjekt. Hun er en ung kvinne på leting etter fotfeste, rett og slett. Og Sundrehagen Raustøls evne til kameravennlig kleinkunst slår vakker og effektivt gjennom, hele tiden. Helt glimrende!

Jan Vardøen er en romantiker. Han er dessuten en nostalgisk romantiker; dyder, stil, kvalitet og klassiske goder ligger hans hjerte nær. Og han dyrker det. Opptakssteder eier han allerede selv, eller gode venner (antar jeg) har stilt seg og sitt til velvillig disposisjon. Man kan velge å kalle ham en reaksjonær drømmer. Eller berømme ham for kvalitetsbevisst konsekvens. Jeg heller til det siste.

Filmen er ikke feilfri - langt i fra! Når filmen skifter dramatisk retning mot slutten, virker det for konstruert. Og utviklingen blir heller aldri godt nok underbygget. Det er en stor feil. Likevel er det noe viktigere på gang her: En gjennomført livsfølelse, en mollstemt søking, en trassig melankoli omkring mennesker vi kommer til å bry oss om.