Teateranmeldelse: «Helikopter»

Effekten hadde vært enda sterkere om forestillingen hadde vært strammet inn. Teksten er skarp og direkte, men den inneholder også partier som er i overkant gjentagende, og som iblant bikker mot en unødig belærende tone.

Den australske dramatiker Angela Betzien tar for seg et fenomen som gjør seg gjeldende i storparten av den vestlige verden; Helikopterforeldrene. Det vil si de som beskytter sine barn mot enhver form for potensiell fare, motstand eller utfordring.

Her er handlingen lagt til et velstående hjem, der de hvite polstrede veggene symboliserer den boblen den etter hvert dysfunksjonelle familien lever i; en verden som består av økologisk brosme, piller, angst for å se nyhetene og mangel på kommunikasjon med egne barn.

Far i huset har ved en ulykke kjørt over den vesle nabojenta, på alder med hans egen datter. Med en nesten grotesk fortrengningsevne forsøker både mor og far å overbevise seg selv om at dette var et rent uhell. Naboene er flyktninger fra Uganda, og da den dreptes onkel, Thomas, kommer inn i deres liv, sprer det seg en tone av anspent uro.

Kontrastene mellom hans fortellinger fra en brutal krigssituasjon og den velpolerte blanding av skepsis og pludrete undring fra den Blenda-hvite familie er presist og sylskarpt poengtert.

Ine Jansen har en overbevisende geskjeftig rastløshet i rollen som moren; en velmenende kvinne som gjerne hjelper barn i nød ved å kjøpe opp halve beholdningen av kosedyr på Ikea fordi noe av pengene går til UNICEF. Sin egen tenåringssønns behov ser hun imidlertid ikke.

Trond Espen Seim gjør sterkt inntrykk som en Zombi-lignende far som enten spiser piller eller flerrer av seg sarkasmer, før han går inn i det uunngåelige sammenbruddet.

Kingsford Siayor har en fin tilnærming til rollen som Thomas, en representant for en ren samvittighet, men også for innsikt over hvor galt det bærer av sted når angsten blir drivkraften i hverdagen. Jonas Strand Gravli er tilsvarende god som en guttunge som ikke blir sett av noen, og som stoler mer på sine mareritt enn på foreldrene.

Men hans kommunikasjon med de fiktive dyrene i marerittene virker etter hvert noe søkt. Det er flust av beske kommentarer i stykket. Men forfatterens tendens til å gni inn poenger og vifte med en liten belærende pekefinger kunne vært strammet inn i Moslis ellers utmerkede regigrep.