Charles Dickens klassiker «En julefortelling» er blitt en morsom, spennende og fargerik forestilling, med en Eirik del Barco Soleglad i toppslag som den gretne inntørka gnieren Scrooge.
DEN NATIONALE SCENE
«En julefortelling»
Av Charles Dickens
Regi: Tim Carroll
Scenografi/kostymer: Christine Lohre
Dukkemakere: Mandarava Butlin, Odd Kåre Stokkeland
Med: Eirik del Barco Soleglad, Kristoffer Sagmo Aalberg, Frode Bjarøy, Kristian Berg Jåtten, Stine Robin Berg Hansen, m.fl.
Starten har riktignok noen trege hvileskjær, men fra det øyeblikk den første av tre ånder entrer scenen, er det som om åndenes makt sender stråler av god gammeldags teatermagi over publikum.
Vel er det i tidligste laget med julesanger på en gråværsdag tidlig i oktober. Julen og dens budskap er selve årsaken til Scrooges voldsomme forandring. Men budskapet om at vennlighet, omsorg og omtanke er bedre veivalg enn å gnikke og gnure på egen kapital kun for seg selv, er noe å tenke over uansett tid og sted.
Det kunstneriske teamet bak oppsetningen har skap et lekent, fargerikt og kreativt univers, med effektiv bruk av dukker og dukkespillere. Dører og bord styres av aktørene, julepresanger blir levende, åndende likeså.
Den siste er svær og nifs, den mellomste en artig skrue, og den første fører Scrooge til en husketur i luften med en magisk ballong.
Fra første steg er Soleglad en gryntende fæl gubbe som gjennom vitalt kroppsspråk og verbale krumspring oser av forakt for enhver antydning til glede.
I sitt møte med fortiden ser han gradvis sin feiltrinn, men Soleglads Scrooge blir ikke bare en angrende synder, han blir en morsom, barnslig og ertende gammel synder.
Det er mye moro, noe skummelt, men også vakre og rørende episoder. Den vesle syke sønnen til Scrooges kontorist, er en dukke som berører i hjerterota.
Musikken og musikerne er en vesentlig del av forestillingen. Så selv om det er litt tidlig med «O jul med din glede», så klapper vi gjerne i hendene for det.
BORGHILD MAALAND