Teateranmeldelse:«Pinocchio»

Den gamle fortellingen om den fattige, ensomme Geppetto som lager en tredukke for å ha en å snakke med, har fremdeles en aura av spenning og eventyr rundt seg.

En fe som puster liv i dukken, en gresshoppe som skal lære ham betydningen av menneskelige trekk som samvittighet, og sleske vesener som utfordrer den vesle levende dukkens dømmekraft, er elementer som bærer fortellingen.

Det er mange lekne og fargerike og musikalske sprell i Riksteatrets oppsetning. Noen av dem minner om munterheter fra et «vanlig» show, og det får helheten til å virke noe sprikende.

Når for eksempel de to sleske kompisene, reven og katten, lager munterheter om renter, avkastning og moms, er det definitivt myntet på et mer tilårskommet publikum enn en gjennomsnittlig femåring.

Det er ikke noe i veien med Mobergs og Sætrangs (rev og katt) kapasitet som show-entertainere, men i blant kommer disse litt mer «voksne» artighetene i veien for Pinocchios mer barnlige ferd mot en menneskelig adferd.

Pinocchio selv er et strålende bekjentskap. Hanne Gjerstad Henrichsen gjør tredukken til en vinglete, småfrekk, spretten og høyst livaktig sjarmør.

Henrichsen har fysikk som matcher utfordringen fra å være stiv dukkeaktige til å bli en høyst levende gutt. Hun vrir og vender på kroppen, ramler og reiser seg med uforbeholden letthet.

I tillegg overbeviser Henrichsen i den mentale reisen vesle Pinocchio må gjennom, de nifse og spennende fristelsene som han møter før tre-kroppen hans har fått en sjel. Underveis lærer han seg løgnens vesen; juger du godt nok, så vokser nesen din; for øvrig et snedig påfunn fra forfatterens side - en «løgn» generasjoner av barn nesten har trodd på.

Selv om forestillingen i blant mangler flyt i overgangene, så appellerer den til fantasi gjennom en passe dose spenning og humørfylte scener, og med en solid porsjon moral i bånn.