Konsertanmeldelse: Bob Dylan

Bob Dylan
Oslo Konserthus
Publikum: Ca. 1400 (fullt)
Aktuelt album: «Shadows In The Night»

Bob Dylan forandrer rommet når han trer inn i det. Han gjør det på store arenaer. Han gjør det i sannhet i en liten sal som Oslo Konserthus.

Det står et flygel til høyre – det er vel en «Baby Grand» – men han åpner stående foran mikrofonene (han har tre av dem) med «Things Have Changed».

Det låter ikke gærn’t, og fyren har som nevnt en viss karisma. Men det er litt sånn som vi er vant til fra de store arenaene og de gjørmete festivalområdene.

Han vugger lett og setter venstrehånden i siden. Vokalen er eksentrisk – hva trodde du? – men umiskjennelig konsentrert.

Når han setter seg bak tangentene tenker man uvilkårlig: «Går dette bra da?». Det gjør det, bedre enn på svært lenge. Men ingen tvil om saken. Når han må gjøre to ting samtidig, lider vokalen. Pianospillet hans er hardt og til stakkato urytmisk. Verst går det ut over pludrete «Spirit On The Water» i sett to.

Med «The Night We Called It A Day» kommer magien. Det er en betydelig type magi. Dylan har sitt fineste album siden 2001 i ryggsekken, crooner- og standardsamlingen «Shadows In The Night», og det er fantastisk gledelig at han synger så mange sanger fra det. Stående. Borte fra flygelet.

Imponerte mer enn i 2014: Les konsertanmeldelsen fra Stavernfestivalen her

For som han synger dem! Han avdekker den store, store skjønnheten i disse veltolkede standardene, finner dypet i dem, gjør dem nye og samtidig «eldre». Han kjæler med de flotte tekstene på en måte han langt fra alltid kjæler med sine egne (han liker andre folks sanger bedre, kanskje). Mange av tekstlinjene- og fraseringene – «the sun didn’t rise with the dawn» – er til å grine av bevegende.

«Autumn Leaves», i det andre settet, dirrer av følelser. «I’m A Fool To Love You» er ensomhet. Han trår knapt feil, og er innstendig til stede i materialet. Spiller til og med to som ikke kom med på albumet: «Come Rain Or Shine» og «All Or Nothing At All».

Sønderknusende vakkert er det. Bob Dylan er en vidunderlig vokalist.

Også deler av det ordinære materialet er usedvanlig godt i kveld – «Pay In Blood», avsluttende «Love Sick». Fokuset på nyere materiale er sterkt beundringsverdig. Vi får bare tre gamle svisker av typen «hans egne». Fine de, men han har spilt dem lenge, og vi har hørt dem mange ganger før.

For min del må han gjerne pensjonere alle de gamle klassikerne sine og croone seg inn i solnedgangen.