Bokanmeldelse: Vanessa Diffenbaugh: «Vi ba aldri om vinger»

Sitatet ovenfor gjelder Vanessa Diffenbaughs debutroman «Blomstenes hemmelige språk» som kom på norsk i 2012. Den slo ettertrykkelig an. Med «Vi ba aldri om vinger» vil hun gjenta suksessen.

Formelen hun benytter er ikke vanskelig å få øye på. Man tar en gjenkjennelig, følelsesladet hverdagskonflikt: en ung alenemor av meksikansk opprinnelse (Letty) kjemper for sin og barnas eksistens på samfunnets nest nederste trinn.

Når det virkelig butter imot, tyr hun til alkohol og tilfeldige menn, mens Mama tar seg av husstell og barnepass. Krisen inntrer når de gamle foreldrene ikke orker livet i halvslummen lenger, drar tilbake til Mexico, og Letty blir konfrontert med sin gedigne kollaps som omsorgsperson.

Noen barnefar finnes ikke i nærheten, men vi aner at eldste sønn (Alex) er resultatet av en seriøs ungdomsromanse med en student som senere har gjort karriere.

Når alt ser som mest håpløst ut, dukker likevel gode hjelpere opp og avverger katastrofe, og man aner en begynnende romanse. 

Men gjett hvem som plutselig dukker opp i den fasjonable enden av det slitne nabolaget? Jo, det er Wes, barnefaren, rik, ugift og barnløs, som ikke aner at han har en sønn boende på den andre siden av motorveien.

Legg til at skoleflinke Alex blir forelsket i en lett handikappet skolevenninne, Yesenia, som er ulovlig innvandrer, og som er truet av immigrasjonsmyndighetene.

Men ta det med ro, det må jo gå bra til slutt, og alle møtes på julaften med en tåre i øyekroken.

Forfatteren berører vesentlige konflikter, og det er ingen ting å si på fortellermuskler og pageturnerdriv.

Men den overfladiske småpratende stilen og mangelen på troverdighet i alle relasjoner (hvordan skal leseren kunne tro på at en normalt utrustet ung kvinne i dagens USA ikke aner hvordan hun skal varme et ferdigmåltid i mikroovnen?), svikter alvoret i stoffet og torpederer interessen.

I hvert fall hos denne leseren.