Det ligger en utmerket blanding av kjærlighet, respekt og levd liv i denne forestillingen som utelukkende består av Cohens tekster og melodier. Utvalget er variert og belyser ømheten, råheten, sinnet og det vonde som til sammen presenterer den kanadiske poetens mangfoldige persongalleri.
Oslo Nye Teater
«Teaterkonsert med sanger av Leonard Cohen»
Regi: Rolf Heim
Oversettelse av sanger: Håvard Rem
Scenografi/kostymedesign: Sisse Gerd Jørgensen
Musikalsk ledelse: Niels Søren Hansen
Med: Espen Beranek Holm, Marian Aas Hansen, Marit A. Andreassen, Mads Henning Jørgensen, Henriette Faye-Schjøll, Petter Vermeli
Musikere: Håkon Andreas Møller, Simon Solli Schøien, Geir Zahl, Pål Hausken.
Sorg, savn og sex er de universelle temaene, som i Håvard Rems oversettelser klinger som gripende små noveller – slik de også gjør fra Cohens side.
Med et ensemble på seks skuespillere og fire musikere som fra første tone er samstemte, blir det en musikalsk og tekstlig reise som i all vesentlighet berører og betar. Selv når de dystre livsperspektiver utbroderes, finnes det gløtt av humor som ensemblet utnytter med finesse.
Med nyanser og varierte overganger pustes det liv og sjel til et helt livsløp. Og det gjøres med kontrastene som ligger i spennvidden mellom melankoli poesi og rå realisme.
Cohens repertoar gjennom flere tiår består av en uendelig rekke med vakre og såre historier. De berører tragiske kjærlighetsliv, behovet for kjønnslig trøst, en kald drink, men de berører også religion og tro, ofte sett gjennom skarpe politiske observasjoner. Som for eksempel i «Hymne»:
Å, krigene vil bli tapt igjen
Den hellige duen vil bli tatt igjen
Kjøpt og solgt og kjøpt igjen
Den får ingen frihet mer
Eller i den hjerteskjærende beskrivelsen fra en New York en natt i desember i «Den berømte blå frakken»:
Og Jane var her med en lokk av ditt hår
Hun sa hun fikk den den natten i vår
da du trodde du skulle gå fri
Gikk du noen gang fri?
Kontrasten ligger i de burleske fortellingen som «Gå ikke hjem med ståpikk» eller den bittersøte «Ta en vals» der «en vals, en vals, en vals, en vals, med en særegen dunst av brandy og brunst, sleper seg bort for å dø».
Mange fine låter er med, historier fortelles av de ulike aktører som ikler seg rollene tekstene dreier seg om.
En heftig utgave av «Jeg er din mann« (I'm Your man) og «Vente på miraklet» er rock med fullt trøkk, Marit A. Andreassen er grandios diva med «På gjensyn lille venn» (So Long, Marianne) og Espen Beranek Holm gjør en dypt rørende versjon av «Den berømte blå frakken».
En av de største hitlåtene, «Halleluja», er forestillingens mest stillferdige og vakre, helt hudløst – helt nedpå; en sensuell duett mellom Marian Aas Hansen og gitarist Geir Zahl.
Regissør og musikalsk leder har snekret sammen et konsept som ærer opphavsmannen selv, men som også lever sitt eget liv med egne tolkninger. Man behøver ikke engang å være blod-fan av Cohen for å ha glede av denne oppsetningen. Den lever godt med sine ømme og ramsalte historier om mer eller mindre skadeskutte sjeler med ugreit kjærlighetsliv. Både til å le og grine av.
BORGHILD MAALAND