Dog er det på grensen til å bli litt mye kjas og mas ut av løping, dører som smeller og høyrøstet kakling. Riktignok er de nevnte ingredienser vesentlig for både tempo og energi i denne sjangerblandingen av en forestilling, men i blant er det mer forstyrrende enn festlig.
RIKSTEATRET
«Samfunnets støtter»
Av Henrik Ibsen
Regi: Peter Langdal
Scenografi: Nicolaj Spangaa
Kostymedesign: Karin Betz
Med: Henrik Mestad, Anne Ryg, Iren Reppen, Ida C. Klem, Nils Goldberg Mulvik, Per Christian Ellefsen, Martin Lotherington, Julie Støp Husby, m.fl.
Danske Peter Langdal tilhører eliten blant nordiske regissører. Her står han ved roret for et samfunns-skip som vakler i sine grunnvoller, men som reddes på land med en besk liten bismak.
Underveis blir vi presentert farse, komedie, alvor, stumfilmkomedie og karikerte personer og personligheter.
Stilskift og klesskift markerer med all mulig tydelighet at det Ibsenske tankegods er såre aktuelt og ditto gjenkjennelig uansett tid og sted.
Når «Samfunnets støtter» ikke er blant Ibsens mest spilte, er det blant annet fordi det ikke har samme hardtslående kraft som hans senere samtidsdramaer. Men i dette stykket berører han det som senere skal komme, kvinnesak, samfunnsansvar, moralsk hykleri. Og ironien er hele tiden oppe i dagen. Den utnyttes godt i Riksteatrets oppsetning.
Stykket handler i korthet om den selvgode forretningsmann Konsul Bernick, som styrer en småby etter eget forgodtbefinnende. At hans suksess bygger på en 15 år gammel løgn, feier han åleglatt bort.
Problemene dukker opp i form av hjemkomsten til de to som ble ofre for løgnen; to personer som i kjent Ibsensk stil vil ha «frisk luft» i det klamme moralske hykleriet og den knugende konformiteten som henger over det vesle samfunnet. I samme slengen får Ibsen plass til en dose skarp politikk, fremmedfrykt og kjærlighetssvik.
Henrik Mestad har akkurat den rastløse energien som skal til for å overbevise som kapitalistisk lurendreier; en konsul som har manipulasjon som nådegave, og som selv når han innrømmer alle sine synder antageligvis vet at han vil tjene på det også. Angrende syndere har som oftest folket på sin side, og er du smart nok kan du ture fram akkurat som du vil, slik det antydes med beske undertoner på slutten av forestillingen.
Ensemblet som helhet er gode medspillere i denne ironiske leken, der også de mindre rollene blir sterkt synlige. Det gjelder ikke minst Ida C. Klem som gjør stor stumfilmkomedie ut av rollen som Bernicks søster Marta, en kvinne som aldri har blitt sett og som nærmest betraktes som en stumtjener.
Påfunnene står i kø, mange av dem er gode, men det er litt for mange av dem i en ganske munter forestilling der både mennesker og scenografi bærer preg av et samfunn med mange skjevheter.
BORGHILD MAALAND