Men debutant Bobbie Peers skusler bort det store potensialet.
Norske forlag skal ha stått i kø for å sikre seg Bobbie Peers' «Luridiumstyven». Filmregissør Peers skriver frem et univers som kunne egnet seg som en Hollywood-film, med heftige dataanimerte spesialeffekter.
Så synd at Peers ikke har det språklige talentet som kan leve opp til det magiske universet han dikter opp.
La oss begynne med historien: 12 år gamle William gjemmer seg i Norge sammen med foreldrene. Han vet ikke helt hvorfor, men det har noe å gjøre med bestefaren som forsvant i London for åtte år siden. Når William løser verdens vanskeligste kode, Umuligheten, avslører han seg for onde krefter.
Han blir reddet og fraktet til Instituttet for posthuman forskning i England. På instituttet blir han også presentert for luridium, et intelligent metall, som kan tenke selv. Dette metallet må ikke komme i feil hender
Bok
Litterært svakt om en fantasifull verden.
Barnebok
238 sider
Kr. 249,-
E-bok Kr. 179,-
Aschehoug
«Luridiumstyven» låner effektivt ideer fra andre spenningsbøker og -filmer for unge, som Harry Potter, Percy Jackson og X-Men.
Selv om historien er suverent godt tenkt, er det skuffende at språket til Peers er så slapt og dårlig. Ta for eksempel bokens åpning:
Om forfatteren
Bobbie Peers (f. 1974) har bakgrunn som filmregissør og vant Gullpalmen for beste kortfilm under Cannes filmfestival i 2006 med «Sniffer» en estetisk vakker fabel om en verden der mennesker kan fly, men ikke vil. Våren 2015 debuterte han med sin første spillefilm, «Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant». Peers' fulle navn er Bobbie Daniel K. Peers.
«Det var midt i morgenrushet. Travle mennesker i alle former og fasonger hastet frem og tilbake.» Her er vi nesten på skolestilnivå.
I to setninger etter hverandre kan vi lese om «vinden som ulte utenfor» og «snøen som pisket mot det lille vinduet». Beskrivelsen «stummende mørke» gjentas to ganger med få linjers mellomrom. Og formuleringer som «en massiv dør som så ut som sånne dører man har i bomberom» eller «setene så mer ut som sånne som er i racerbiler» er lite elegante. Eksemplene er flere og kunne ha fylt en hel bok.
Karakterskildringene er også på A4-nivået, og vi blir ikke spesielt godt kjent med noen av bokens personer.
Peers' styrke er at han er morsom. Spesielt er de ulike robotene svært fornøyelige. Men det er bekymringsverdig at det ikke finnes ett eneste originalt språklig bilde i løpet av de 238 sidene. Unge lesere skal ha mer enn bare spenning. De skal også ha et godt språk.