«Great American Novelist» sto det på forsiden av Time Magazine da Jonathan Franzen prydet bladet i 2010.
Franzen har blitt en litterær amerikansk superstjerne, med en sjelden appell både hos lesere og kritikere.
På mange måter er Franzen en erkeamerikansk forfatter som i mursteinstykke, dramaturgisk sett gammelmodige romaner, har gjort det til sitt varemerke å ta pulsen på samtidens USA.
«Renhet» er, i mangel av en bedre karakteristikk, en Charles Dickens-inspirert roman for «Netflix-generasjonen».
Hovedpersonen heter da også Pip. Hun er en 23 år gammel kvinne med et alt for stort studielån og en drittjobb som telefonselger. Hennes egentlige navn er Purity og hun bor som husokkupant i San Francisco sammen med en broket gjeng fra Occupy-bevegelsen.
Bok
Charles Dickens-inspirert roman for « Netflix-generasjonen».
Roman 656 sider
Oversatt av Monica Carlsen
399 kr. Cappelen Damm
Hun har et usunt forhold til sin skrullete mor som verken vil røpe sitt egentlige navn eller hvem som er Pips far. Som hos Dickens ligger det i kortene at noen har store forventninger til Pip og hun dras inn i en skrudd, løgnaktig verden der alt til slutt henger sammen med alt.
Via en mystisk tysk kvinne kommer hun i kontakt med den karismatiske varsleren Andreas Wolf, lederen av den WikiLeaks-liknende organisasjonen The Sunlight Project. Som praktikant hos Wolf i Bolivia er Pips mål å få hjelp til oppspore faren, men Wolf har også andre, mer dulgte planer for sin nye erobring.
Om forfatteren:
Jonathan Franzen er født i Illinois i USA, i 1959. Han debuterte med «The Twenty-Seventh City » i 1988, men er mest kjent for gjennombruddsromanen « The Corrections » fra 2001. Franzen har også skrevet noveller og flere essaysamlinger, samt publisert oversettelser av tyske klassikere. Han har mottatt National Book Award og en rekke andre priser. Forfatterens store hobby er å titte på fugler.
Franzen forsøker igjen å ta tidsånden på kornet. Han mestrer det lange formatet med mange og gradvise avsløringer underveis. Det handler om løgner og hemmeligheter, internett og journalistikk, men fremfor alt om nære relasjoner som går i stykker, sex og avhengighet.
Og som en hvilken som helst viktoriansk roman inneholder boken et mord. For på mange måter er dette en thriller. Tidsvis langsom og dialogtett, men også med intense, dramatiske partier. Særlig godt grep har Franzen på skildringene fra Berlin under DDR-tiden og livet til den unge Andreas Wolf.
Franzen er kjent for å smøre tykt på, ja, tykkere og tykkere, mens sidetallene øker.
For språklig forekommer det denne anmelderen at det etter hvert glipper. Det burde være unødvendig å ty til forslitte språklige bilder som «en bølge av raseri» eller «lynende øyne» – metaforer som finnes både i den engelske originalen og den norske oversettelsen, for å ta et par eksempler.
Franzen har også en irriterende evne til å overforklare følelser og nærmer seg i partier farsen. Det er vanskelig å virkelig få sympati med karakterene, særlig kvinnene, som forblir marionetter i forfatterens tragikomedie.
Det er særlig disse språklige skavankene og det stilistiske nivået som gjør det klart at «Renhet» ikke er Den store amerikanske romanen, en merkelapp forfatteren selv gjør narr av, men en helt grei roman på linje med hundrevis av andre.
Det tror jeg Franzen vet utmerket godt selv.