– Hva er sannhet? spurte Pilatus da han avhørte Jesus. Spørsmålet har martret alle kunstarter tusen år før og to tusen år etter det ble stilt. Og det er faktisk helt det samme stykket «Seks roller søker en forfatter» på Nationaltheatrets Amfiscene dveler ved.
SEKS ROLLER SØKER EN FORFATTER
Nationaltheatret, Amfiscenen.
Av Luigi Pirandello. Oversatt av Tommy Watz.
Regi: Hannes Tømta. Scenografi og kostymedesign: Olav Myrtvedt; Lysdesign: Sutoda; maskør: Ruth Haraldsdottir Norvik; dramaturg: Bjål Helge Mjøs.
Med: Bjørn Floberg, Liv Bernhoft Osa, Kjersti Tveterås, Herman Sabado, Ellen Horn, Tone Mostraum, Bernhard Arnø, Frøydig Armand, Trine Wiggen, Mariann Hole, Håkon Ramstad, Erland Bakker. Barneroller: Daniil Kirichenko/Nikolai Mediaas Jørstad, Molly Irma Horn/Maja Dworak Strømgren.
Det er surrealistisk og det er morsomt og det er forvirrende og meget selvironisk, det hele. Men snart 100 år etter at Luigi Pirandellos nyklassiske stykke hadde sin premiere, blir det fortsatt levende teater av det.
Grunnproblemet er dette: En gruppe skuespillere fra Nationaltheatret, til dels med egne navn som rollenavn, øver på Tsjekhovs «Tre søstre». (Som for øvrig akkurat har vært spilt. I virkeligheten). Det er en åpen øvelse med publikum. Da dukker plutselig Rollene opp. Altså: Ikke illusjonen om noen roller. Men Rollene. De har for tiden ikke noen roller å spille. Men de er Roller. Og søker derfor en forfatter. For så å si få bekreftet seg selv.
Det blir det en forvirrende og til dels latterlig lek ut av. For Rollene tar sine roller og sine tragedier på akkurat så uavkortet ibsensk og strindbergs og tsjekhovsk alvor, at alt hva selv profesjonelle nationaltheaterskuepillere kan makte, blir bleke avskygninger. Er det et problem? Ja, men selvsagt et uløselig problem – på jakt etter den kunstneriske sannhet. Som altså aldri kan bli annet enn en poetisk sannhet.
Det vi dermed har, er en meta-forestilling – til dels -komedie – om kunsten i kunsten, teateret i teateret og livet og kunsten som illusjon. Det er alvorlig nok. Men likevel premisser som unektelig vil tale mest til de spesielt interesserte. Særlig til de særskilt teaterinteresserte og dem med kanskje en smule innsikt både i skapende prosesser og – i dette tilfelle – også Nationaltheatrets indre liv for tiden.
Relevant nok for nokså mange. Noe i utkanten av interessesfæren for langt, langt flere.
JON SELÅS