Utgangspunktet er dokumenterte hendelser: I den polske byen Jedwabne ble nesten hele den jødiske befolkningen drept i juli 1941: De ble drevet inn i en låve som ble tent på - og de ble brent levende.
KLASSEN VÅR
Nationaltheatret, hovedscenen.
Av Tadeusz Słobodzianek. Oversatt av Agnes Banach.
Regi: Oskaras Koršunovas; scenografi: Gintaras Makarevicius; komponist: Gintaras Sodeika; kostymedesign: Katja Ebbel Fredriksen; lysdesign: Øyvind Wangensteen; videodesign: Åsmund Bøe; maskør: Greta Bremseth; dramaturg: Hege Randi Tørressen.
Med: Erik Hivju, Sigurd Myhre, Ingjerd Egeberg, Emil Johnsen, Per Egil Aske, Øystein Røger, Kai Remlov, Marika Enstad, Hanne Skille Reitan, Jan Gunnar Røise.
En periode hadde byen vært okkupert av Stalins sovjet-styrker. Da massakren fant sted, hadde tyskerne rykket inn. Men det var i all hovedsak polakker selv som stor for den vanvittige handlingen.
«Klassen vår» er fortellingen om en skoleklasse, fulgt fra 20-tallet. Halvparten var jøder, halvparten var polakker. De var naboer og klassekamerater som ble bødler og ofre.
Grusomhetene er utpenslet nok. Men spørsmålet ikke egentlig: Hvordan kunne det skje? Det blir faktisk for banalt og for vanlig. For selve blodrusen, voldshandlingene, grusomhetene er dessverre helt banale. Vi vet at det har skjedd igjen og igjen. Og vi vet det skjer i dag: Såkalt helt vanlige mennesker er i stand til ufattelige onde gjerninger og til dels ubegrenset faenskap.
Som samfunn, som kultur, som mennesker er det likevel noen spor å følge i dette dystre bilde: Man kan spørre seg om hvordan torturistene og bødlene kan leve videre med seg selv - og hvordan deres gjerninger kan avsløres.
Og man kan spørre seg om hvordan historien brukes, av ideologiene, av religionene, av seierherrene, av ofrene. Det blir en hovedsak i «Klassen vår», som har en besettende jakt på en mest mulig avdekkende og innlevd sannhet som mål. Og dermed blir et glødende forsvar for menneskeverd og humanitet.
Det er blitt en utmattende, mer enn tre timer lang forestilling. Skuespillerne jobber beinhardt og overbevisende med et uhyggelig vanskelig stoff. Alle forsøk på snarveier blir effektivt blir blokkert av til dels uhyre problematiske små utfordringer underveis. Samtidig er det en så effektiv dramatisk dynamikk i hele stykket, at selv om det må kalles utmattende, er det først og fremst fjetrende og utfordrende, emosjonelt og intellektuelt.
For midt i det hele, akkurat nå, i fredelige Norge, er det titusenvis av mennesker på vei mot Europa og mot oss. Noen av disse menneskenes erfaringer kan ligne på hendelser i «Klassen vår».
Så mens vi forbereder oss på å bevise vår substans som sivilisert samfunn, kan det være tilrådelig å gå på teater og lære noe.
JON SELÅS