Jeg er ingen stor fan av blurber, disse små skrytetekstene på bokomslaget, som oftest signert en kjent forfatter.
BOK
Humre-humor med ekstra dybde
Roman
256 sider
Kr. 299,-
Tiden
«Endelig en skikkelig pageturner om borrelåser, store huslån, late kollegaer og bilaterale relasjoner», skryter Henriette Steenstrup, som ikke er forfatter, men skuespiller. Med denne blurben står hun som en slags garantist for at Janne S. Drangsholts andre roman får oss til å le. Men er det humoren som er viktigst? Nokså skeptisk startet jeg å lese.
Først: Det er ikke lett å være morsom. Derfor er forfattere flest alvorlige. Det var også Drangsholt da hun debuterte med «Humlefangeren» i 2011, med terror som tema. Med sin andre roman, «Ingrid Winters makeløse mismot», har hun gjort et stort stilsprang. Men innholdet er fremdeles alvorlig nok. Heldigvis.
Litteraturforsker Ingrid Winter er havnet i en jobbkonflikt. Samtidig har hun kjøpt drømmehuset, langt over takst, uten at hun får solgt det gamle. Med tre barn og en travel advokatmann, blir hverdagene kaotiske. Bedre blir det ikke når Ingrid ufrivillig blir sendt på en jobbreise til St. Petersburg, hvor hun skal fremforhandle en forskningssamarbeidsavtale over landegrensene.
Jeg leser, humrer og blir underholdt. Det jeg liker spesielt godt er at i all lettheten, i all humoren og i alt det absurde, reises det også et mer filosofisk spørsmål: Hva er egentlig et menneske?
Ingrid kan forestille seg at andre personer er replikanter, såkalte organiske roboter som ligner mennesker. De tilegner seg menneskelige egenskaper gjennom erfaringer.
Så hva med Ingrid Winter selv og hennes hektiske liv? Er ikke hun en slags replikant som løper mellom barnehage, skole, FAU-møter og jobben? En programmert familiemor som automatisk tilegner seg egenskaper for å få hverdagen til å gå opp?
Under den absurde jobbreisen til Russland opplever Ingrid å lengte tilbake til hverdagens mismot; det kaotiske livet hun helst vil slippe unna. Drangsholt klarer derfor, på en humoristisk måte, å si noe om hva som gjør oss til mennesker.
Innimellom overdriver hun litt for mye. Og ektemannen Bjørnar fremstilles for endimensjonal. Likevel: Jeg håper Drangsholt fortsetter i samme stil. Men kutter ut kjendisblurbene.