Det er historien om den 55 år gamle selvstendige, dyktige og sterke kvinnen og journalisten Bente, som får konstatert Alzheimers sykdom når hun er 55.
EG HEITER BENTE
Det norske teatret, Scene 2.
Av Rikke Wölck.
Regi: Anne-Karin Hytten, Scenograf: Kari Gravklev; kostymedesigner: Unni Walstad; lysdesign: Morten Reinan; komponist: John Erik Kaada; dramaturg: Mari Moen.
MED: Hildegun Riise, Ingunn B. Øyen, Elisabeth Sand, Ulrikke Hansen Døvigen.
Det er en forferdelig sykdom; det er en dom om forfall. Det kan gå sent, det kan gå raskt. Utslagene kan være forskjellige. Men i hovedsak: Minnet forsvinner, holdepunktene i livet forsvinner, verdigheten forsvinner – også for mennesker som har vært søyler av vett og forstand og helse og sunnhet.
Eller?
Vel: Mye kan lette på situasjonen. Omgivelser, venner, tilrettelegging, omsorg. I «Eg heiter Bente» er det flotte Hildegun Riise som står i sentrum. Hun har en ujålete og jordnær spillestil, som bringer ram realisme inn i denne historien – der hun ellers er omgitt av tre nære og langt fra perfekte venninner, som alle på sine vis bringer «normaliteten» inn på scenen. Uten at den nødvendigvis er så enormt tiltrekkende alltid.
Dramaturgisk er dette en komplisert stykke teatertekst, der hyppige tidsforskyvninger fra begivenheter i Bentes liv ikke alltid like presist illustrerer hennes etter hvert flyktige hukommelse. Stilt overfor det uavvendelige, jakter de fire kvinnene på høydepunkter i livet – i minnet og om mulig fremover. Det er slags fornektelse, selvfølgelig; et forsøk på å finne håp i det håpløse.
Det er vanskelig å lage teater om en pågående og utviklende håpløshet. Man skal si noe fornuftig om noe dypest sett irrasjonelt. Men ettersom det er en del av livet, bør det i alle fall handle om medfølelse og innlevelse og sympati. Og akkurat der svikter stykket ørlite, den potensielt sterke emosjonelle smitteeffekten oppstår ikke helt.
For all del: Det lyves aldri, man fristes ikke av hverken klisjeer eller forenklinger. Og stykkets flinkhet og uhyre prisverdighet er det altså ingenting å si på; det kan dessuten bety utviklingsmuligheter utover premierens begynnende natur.
Men som en meditasjon over et menneskelig forfall som rammer titusenvis, føles det rett og slett ikke sterkt nok. Foreløpig.
JON SELÅS