Handlingen i «Barneloven» utspiller seg i Londons øvre middelklasse i 2012, der ekteparet Fiona (dommerfullmektig for barnesaker) og Jack (universitetsprofessor), begge rundt 60, har gått på en smell i parforholdet.
Barneloven er klar på at det megetsigende begrepet «barnets beste» skal være normdannende for enhver rettssak som involverer barn. Men lovens bokstav og livets virkelighet lar seg ikke alltid forenes i en uproblematisk domfellelse. Særlig ikke når dommerfullmektigen sliter med en høyst personlig samlivskrise.
Fiona og Jacks seksualliv har ligget nede i over syv uker, og Jack har kastet sine øyne på en yngre kvinne, statistikeren Melanie. Han føler seg oversett og vil nå leve ut sin forelskelse i åpenhet, noe Fiona, romanens sentrale skikkelse, av naturlige grunner motsetter seg.
Jack tar kofferten og tusler ut døren, mens Fiona prøver å finne ut av sine motstridende følelser.
BOK
Ian McEwan: «Barneloven»
Om jussens makt og menneskets sårbarhet
Roman
220 s
Gyldendal
I tillegg vet hun noe mannen ikke vet, fordi hun ikke har fortalt ham det. Hennes fraværende oppførsel skyldes at hun snart må felle dom i en urovekkende sak. Syttenenårige Adam ligger på sykehus for blodkreft; han og hans familie tilhører sekten Jehovas Vitner, som er imot blodoverføringer.
Dette har nå blitt et spørsmål om liv eller død. Sykehuset vil ikke stå ansvarlig og har brakt saken for retten. Familien står hardt på sitt. Hvordan forholder «menneskets selvbestemmelsesrett» seg til «barnets beste» i denne saken?
Om forfatteren:
Ian McEwan er født i Hampshire, England, i 1948. Han debuterte med noveller i 1976 og har siden utgitt omkring et dusin romaner som har høstet stor anerkjennelse i mange land. Han har mottatt utallige litterære priser og har også skrevet barnebøker og et skuespill. Hans roman «Atonement»(2001) ble i 2007 filmatisert, med Keira Knightley i en av hovedrollene.
De fleste av McEwans romaner er oversatt til norsk.
Tungt preget av ekteskapskrisens emosjonelle hengemyr bestemmer Fiona seg for – etter å ha hørt begge sider prosedere saken med blendende eleganse – å besøke Adam på sykehuset, før hun skal bestemme dommen, og mens retten venter. Det får uanede konsekvenser for dem begge.
Møtet mellom de to utgjør et dramatisk høydepunkt i denne velskrevne, men noe ujevne romanen.
Sylskarpt skildrer McEwan forholdet mellom jussens tenkemåter, rettssalens dramaturgi og virkelighetens verden. Det er konfliktene som holder jussens maskineri i gang.
Og det er barna som lider. Virkelig god er McEwan på å beskrive dynamikken og de irrasjonelle bindingene som tvinges til overflaten når et langvarig ekteskap gjennomgår en krise.
Fiona og Jack skildres med stor troverdighet. Adam forblir mer uklar. Et rikholdig persongalleri fra jussens ulike korridorer males også fram, av og til komisk og sarkastisk, men også dypt menneskelig.
McEwans prosa er oftest beundringsverdig klar og poengtert. Stilen veksler mellom korthogde, presise observasjoner og lengre, dvelende skildringer som gir romanen poetisk rom og skaper en motpol til de mange detaljerte og intrikate juridiske utlegninger og case-beskrivelser.
Men dramaturgien er ikke på topp hele tiden. Og mot slutten dør den ut i konvensjonelle og lite konfronterende løsninger. Det er nesten så man føler seg litt snytt. Og hele storyen får et snev av Hollywood-film med en utgang ingen skal ta anstøt av.
Kanskje var dette den egentlige historien. Små krusninger på jussens og privatlivets umåtelige hav.
Oversatt av Halvor Kristiansen.