Sørafrikanske Martin Pistorius ble uforklarlig syk som tolvåring, og falt etter hvert inn i koma. Fire år senere begynte bevisstheten å komme tilbake, men det var det ingen som merket, hverken på pleiehjemmet eller i familien.
Først da han var 25 år ble det oppdaget at han kunne reagere på stimuli, og en lang restitusjonsprosess kunne begynne. Forskere ved Universitetet i Pretoria bisto i arbeidet, hvor Pistorius lærte å kommunisere via en datamaskin med spesiallaget programvare.
BOK
Rapport fra et medisinsk mareritt
Selvbiografi
295 sider
Pantagruel
I dag er han sensasjonelt nok både i arbeid og lykkelig gift.
Pistorius har fått hjelp fra suksess-ghostwriteren Megan Lloyd Davies i arbeidet med sin selvbiografi, og har valgt en kronologisk form. Historien begynner etter at bevisstheten er kommet tilbake, med en beskrivelse av all kjedsomhetens mor:
«Tiden er uendelig, og jeg har lært meg å miste meg selv helt i den. Det kan gå dager, om ikke uker, da jeg skrur av alt og blir helt svart inni meg, gjør meg selv til et ingenting som blir vasket og matet og løftet fra rullestol til seng, eller lar meg oppsluke av små tegn på liv som jeg ser rundt meg.»
Til tross for sin himmelropende tristesse, er avsnittet representativt for den relativt jordnære, nøkterne fremstillingsformen som preger boken.
Pistorius skriver om hvor vondt han har i kroppen på grunn av de ubehagelige posisjonene han sitter eller sover i. Han skildrer sin frykt for å være fanget i et isolerende skall resten av livet, og sin skuffelse over å ikke bli sett som den han er.
Leseren introduseres for familien og pleierne ved daghjemmet, samt de sterke følelsene han knytter til sosial omgang. Gradvis oppstår en rystende forståelse av at det bare er et sjeldent syndrom som skiller ham fra vanlige mennesker.
Ved å holde fast på det hverdagslige universet, klarer Pistorius å bygge en bro til leseren. I stedet for å pirres av fascinasjonen knyttet til et sjeldent syndrom, blir man oppmerksom på den enorme betydningen av alt vi tar for gitt.
Å kunne gi uttrykk for sine egne lyster, å være i stand til å klare seg selv, fremstår her i en heroisk dimensjon.
Noen ganger kan man lure på om fortellerstemmen kommer fra Pistorius selv, eller om han befinner seg et sted bak det relativt polerte ghostwriterspråket. Men slike spekulasjoner næres kanskje mest av forundringen over at en mann som har vært språkløs, kan bli så imponerende uttrykksfull.
Oversatt av Solveig Moen Rusten.